I ung alder, er Shemekia Copeland allerede en kraft å regne med i blues. Alt i 20 – årsalderen var hun oppvarmer for Rolling Stones, headliner på Chicago Blues Festival og en rekke festivaler rundt om i verden.  Hun fikk svært god omtale på begge sider av Atlanterhavet (The New York Times og The Times of London) og delte scene med størrelser som Buddy Guy, BB King, Taj Mahal og John Mayer. Som arving til divaer som Ruth Brown, Etta James og Koko Taylor, er Copeland ganske sikkert på vei til å bli The Queen of the Blues. Ja, manger mener at hun alt er det.  Hun hadde en stor konsert under Skånevik Bluesfestival i 2007.
 
Shemekia Copelands lidenskap for sang, matchet med hennes enorme stemme, gir musikken hennes en tidløs kraft. Musikken hennes kommer fra sjelen hennes og fra gatene der hun vokste opp, omgitt av hverdagslige lyder frå byen med gateartister, gospel-sangere, radio, band i lokale parker og mye mer.  "Jeg har hatt suksess i karrieren min, og jeg er fornøyd med det," sier hun. "Men det betyr ikke at jeg ikke ønsker å fortsette å vokse. For å vokse må en gjøre nye ting. Jeg er ekstremt stolt over å si I'ma blues singer, men det betyr ikke at er det eneste jeg er i stand til å synge, eller at det er den eneste stilen av musikken jeg i stand til å gjøre."

Hun er født i Harlem, New York, i 1979.  Hennes far, avdøde Texas blues gitarlegenden Johnny Clyde Copeland, forsto sin datters talent tidlig. Han har alltid oppmuntret henne til å synge hjemme, og brakte henne selv på scenen for å synge på Harlems berømte Cotton Club da hun var bare åtte. I begynnelsen  hadde ikke Shemekia et stort ønske om å synge. Men da hun var femten og hennes fars helse begynte å svikte, ble hennes syn forandret. "Det var som en bryter gikk av i hodet mitt, og jeg ønsket å synge," sier hun. "Det ble et ønske og et behov. Jeg måtte gjøre det."

Les mer om henne:
  At only 19, Shemekia stepped out of her father’s shadow with the Alligator release of 1998 debut recording, Turn the Heat Up!, and the critics raved. The Village Voice called her “nothing short of uncanny,” while the Boston Globe proclaimed that “she roars with a sizzling hot intensity.” A year later, she appeared in the Motion Picture Three To Tango, while her song “I Always Get My Man, was featured in the film Broken Hearts Club.

Her second album, Wicked, released in 2000, scored three Handy Awards (Song of the Year, Blues Album of the Year, Contemporary Female Artist of the Year) and a GRAMMY nomination. Two years later, New Orleans R&B legend Dr. John stepped in to produce her third recording, Talking To Strangers (2002), which Vibe called “a masterful blend of ballsy rockers and cheeky ballads.”

Copeland released The Soul Truth in 2005. The album was produced by legendary Stax guitarist Steve Cropper (who also played on the CD), and featured generous doses of blues, funk and Memphis-flavored soul.

She joined Telarc International for the February 2009 release of Never Going Back. This new chapter in the Shemekia Copeland story represents a crossroads on her ongoing artistic journey – a place where numerous new avenues are open to her. While she will always remain loyal to her blues roots, Never Going Back takes a more forward view of the blues, and in so doing points her music and her career in a new direction.

She adds: “I want to keep growing. My main goal when I started this was that I was going to do something different with this music, so that this music could evolve and grow. I got that idea from my father. He didn’t do the typical one-four-five blues. He went to Africa and worked with musicians there. He was one of the first blues artists to do that. I want to be the same way. I want to be innovative with the blues."

Heimesida til bandet  MySpace Shemekia på YouTube  Smakebiter av hennes musikk