Peer
Gynt ( N )
Stavanger
Aftenblad ( Rep. frå Sykkelblues ) :
- Han kaller seg Peer Gynt,
kommer fra Trøndelag, stiller i bunad og spiller blues.
Kan det bli bra?
Ja, så men. Peer Gynt dro noen bukkeritt av gitarsoloer - de rå og
smektende tonene bar ut Vågen, ut Gandsfjorden, ja helt til stupbratte
Gjendin-eggen på Norges tak og derfra lukt inn i Dovregubbens hall og
videre til lyseste Afrika før de returnerte til Sykkelbluesen og møtte
Solveigs sang i form av Concentus åtte stemmevakre og fagre solveiger.
Samarbeidet mellom Peer Gynt, Concentus og felespilleren Pete Johansen
fungerte bra. Men: Hvorfor fikk vi bare en snau håndfull fellesnumre? Jeg
følte meg nesten snytt da Concentus og Johansen forduftet fra scenen
etter det sterke «Na, na, na»-nummeret tidlig i konserten. De kom
riktignok tilbake mot slutten, men jeg hadde håpet på et tettere
samarbeid.
Opp av ølstolene
Nåvel. Peer Gynt med trommis og bassist gjorde uansett ikke skam
på resten av konserten. Trønderne kjørte sjarmerende rått
powerbluesløp.
Gynt & Co. fikk publikum opp av ølstolene. Sykkelbluespublikummet
dibbet med armer, bein og hode gjennom hele konserten - og de dristigste
henfalt til dans denne mildt regnvåte lørdagskvelden i juni.
Men i motsetning til oppvarmerne, Texas Twisters - og for så vidt de
fleste andre norske bluesband, så utfordrer Peer Gynt formatet. Det er
ikke uten grunn at gitaristen kaller seg Peer Gynt, kler seg i bunad og
ser ut som søndagskledd storbonde på Stiklestad på 1840-tallet: For
fyren er genuint opptatt av å mikse inn elementer av norsk folkemusikk i
denne ellers så ekstremt amerikanske musikktradisjonen. Noen av gitarløpene
og gitarsoloene drypper formelig av norsk kultur og historie.
Og det fungerer bra i den totale sammenhengen. Det lød verken utenpåklistra
eller falskt. Peer Gynt framstår dermed som en rimelig brav bluesinnovatør.
Tør vi kalle denne blandingen for folkblues?
Les
meir på websida til Peer
Gynt
|
