Sheila Wilcoxson ( US )

Som nevnt er hennes stemmeprakt en fryd for øret. Med et repertoar som i det ene øyeblikk kjæler med publikum i fløyelsinnpakning, til det harde, røffe preg i jordnært og teatralsk fremføring med gitaren som hjelpemiddel.

Hennes stemme sammenlignes ofte med storheter som  Mahalia Jackson, Aretha Franklin og Billie Holiday.  På den nylig avholdte blues/roots-festivalen på Hellerudsletta fikk den mørkhudede skjønnheten terningkast 6 fra Dagbladet, som i seg selv sier noe om Sheila’s kvalifikasjoner.  

Hør henne på vorspielet på torsdagen og i teltet på fredagen!

På Lillehammer Bluesfestival 2001 fikk hun en velfortjent og strålende omtale:
LILLEHAMMER: Hun er kanskje den av festivalartistene som har med seg minst av remedier på scenen - eller rettere sagt foran scenen der hun oppholder seg for å være nærmere publikum. Hun stiller kun med sin egen stemme, kropp, musikkglede og utstråling - pluss en akustisk gitarist. Dette var nok til å ta fullstendig kontroll over publikum. Konserten endte med stående trampeklapp fra et publikum som var overraskende stort så tidlig på kvelden.
Konserten startet med at stemmen steg fram fra bakerst i salen. Det var som om salige Ma Reynolds og Bessie Smith pluss gamle Etta James hadde slått seg sammen til én person. Men ut av mørket kom Sheila Wilcoxson fra Portland Oregon. Helt uten mikrofon og helt uakkompagnert fylte hun det romslige lokalet mens hun gikk fram mot scena. Der ventet godslig-runde Steve William Cameron, som skulle vise seg å være en hel flokk med gitarspillende ulver i én fårepels.
Allerede på første låt foran publikum, Let the good times roll, ble det allsang i salen Og det ved 19-tida en fredagskveld.
Wilcoxson kan kunsten å lokke og sjarmere, samtidig som hun har historier å fortelle, historier med en noe mer feministisk «edge» enn hva som er vanlig i mannebluesen. Med en velutviklet humor og ikke minst en usedvanlig stemmeprakt blir den voksne damen en bluesartist helt utenom det vanlige.
Det er ganske utrolig at Lillehammer-konserten faktisk var Wilcoxsons første utenfor USA og Canada.
- Let's get down to business, forkynte damen da hun dro av seg kjortelen og tråkket ut av skjørtet hun startet i, bare for å fortsett i et mer kroppsnært antrekk som framhevet en fyldig fasong som hun bar med suveren stil.
Deretter gikk hun rett på Robert Johnsons Love in Vain - som IKKE er en Stones-låt. Forgjeves kjærlighet var vel noe de fleste hadde opplevd, mente hun.
- Men husk dét, kvinner, at dersom dere ikke liker fisken dere har fanget, kan dere alltids putte den tilbake i dammen der dere fant denÉ
Wilcoxson er av dem som kan ta enhver gammel klassiker og gjøre den til sin egen. Her var både Wang Dang Doodle, Who do you love, Mercedes Benz i oppdatert utgave, Little Red Rooster og andre kjente ting. Men alt ble nytt.
Gitaristen er såvidt nevnt. Av utseende kunne han vært hvilken som helst hamburgerbar-eier fra midt-vesten. Men han kunne kunsten å spille som et helt orkester på sin enkle, oppmikkede kassegitar. Selv uten designerbriller, stylet hakeskjegg og tatoveringer.
Da publikum motvillig måtte gi slipp på bluesdamen på Blå scene, bar det over til hovedscenen og Joe Turner and his Memphis Blues Caravan. Det er synd å si det, men etter varmen fra den mindre scenen ble Turner & co på den store scenen et fjernt bekjentskap. Det var ikke fordi de ikke var dyktige. Det var feit Memphis-blues med tendenser til funk og soul. Med blåsere, ekte Hammond og det hele. Men stemningsmessig måtte de sju mer hardtslående kara gi tapt for kvinnen de etterfulgte. Slik er det bare.