The Pretty Things (GB) 
  E

Om du liker jungelrytmer, tidlig Stones, Bo Diddley, R&B og skitten garagerock er dette noe for deg. The Pretty Things var styggere, farligere hadde lengre hår og spilte høyere enn resten av gutta i klassen.

De ble beskrevet som: ”…five unruly youths with a passion for rhythm, blues and random acts of senseless mayhem.”

The Pretty Things var ikke noe prog-band i begynnelsen. Snarere var de Rolling Stones’ slemme lillebrødre. Vokalist Phil May hadde bransjens lengste hår, og trommeslager Viv Prince hadde en oppførsel som fikk Keith Moon til å framstå som en pyntelig skolegutt. Men de hadde en ting som de fleste andre British Blues-bandene ikke hadde – nemlig en trang til å utvikle musikken sin utover de ville rytmene som debutsingelen deres, Rosalyn inneholdt.

De første tegnene kunne høres på albumet Emotions (1967), så kom de to geniale psykedeliske singlene Defecting Grey og Talkin’ About The Good Times, før de lanserte verdens første rock-opera S F Sorrow. Gjennom mange personellendringer var det nå kun Phil May og gitarist Dick Taylor igjen av originalmedlemmene, og Taylor sluttet da S F Sorrow var ferdig. Som erstatning hentet May inn gitaristen Victor Unitt fra Edgar Broughton Band, og sammen med Wally Allen (bass/sang), John Povey (keyboards/sang) og Skip Alan (trommer) begynte de innspillingen av oppfølgeralbumet, Parachute.

Låtskrivingen ble gjort i hovedsak av May og Waller mens de bodde i en svær leilighet i Bayswater, gruppa hadde tradisjon for å bo i hus fyllt opp av festløver, groupies og mer eller mindre mislykkede kunstnere (også norske). Mens S F Sorrow var rendyrket britisk psykedelia full av alskens nye instrumenter og lyder, var Parachute adskillig mer ”basic” rock, men karakterisert av inspirert låtskriving, en perfekt balanse mellom det rå og det bombastiske, og den tetteste vokalharmonien du hadde hørt. Ikke minst kontrasten mellom den veldig ”snille” harmonisangen og de røffe instrumentale utblåsningene gjør plata til en ganske så spesiell musikalsk opplevelse.

Frå All Music Guide
  Of all the original British Invasion groups, perhaps none are as underappreciated in the United States as the Pretty Things. Featuring the hoarse vocals of Mick Jagger-lookalike Phil May and the stinging leads of guitarist Dick Taylor (who actually played in early versions of the Rolling Stones with Jagger and Keith Richards), the Pretties recorded a clutch of raunchy R&B rockers in the mid-'60s that offer a punkier, rawer version of the early Stones sound. Their first two albums, as well as a brace of fine major and minor British hits (of which "Don't Bring Me Down" and "Honey I Need" were the biggest), feature first-rate original material and covers, and remain the group's most exciting and influential recordings. Unfortunately, the band remained virtually unknown to American audiences, most of whom would first hear "Don't Bring Me Down" on David Bowie's Pin Ups album (which also included a version of the Pretties' "Rosalyn").

After their initial run of success, the group took a sharp left turn into psychedelia with the orchestrated album Emotions (1967), impressive singles that owed more to Pink Floyd than Bo Diddley, and, most significantly, S.F. Sorrow (1968). The first rock opera, S.F. Sorrow was a major influence on Pete Townshend, who released his much more successful opera, Tommy, with the Who the following year. Founding member Taylor left shortly after S.F. Sorrow, and the group continued to record progressive rock and hard rock with less impressive results through the mid-'70s, although Parachute (1970) was named album of the year by Rolling Stone. The group reunited sporadically for occasional gigs and recordings in their early R&B vein before officially reforming to release Rage...Before Beauty in 1999. ~ Richie Unterberger, All Music Guide.