Skip to content

Det var ein sensasjon at ein av verdas største blues-/rockartistar Gary Moore gjesta Skånevik Bluesfestival i 2002. Han laga ein fantastisk stemning i det store bluesteltet og innfridde forventningane på alle måtar. Det dårlege veret sette på ingen måte ein dempar på festivalen med meir enn 6000 besøkjande. Toppartistar som Eric Sardinas og Peter Green stadfesta at programmet var det beste i festivalen si historie.

Gary Moore (GB)
Vi er svært stolte over å kunne henta Gary Moore til Skånevik Bluesfestival. Fredag 5. juli 2002 vil bli ein merkedag i livet til mange blueselskarar. Gary Moore er ein stor artist.

Gary Moore er kjend som ein av dei finaste musikarane som Storbritannia har fostra. Karrieren starta i 1960 og han har vore innom mange musikktypar. Han har spelt i band som Thin Lizzy, Colosseum II og Skid Row for å nema tre. På sin siste CD Back To The Blues går han tilbake til røtene på ein frisk og revitalisert måte.

Gary Moore blei fødd i Belfast i Nord – Irland i 1952. Slik som mange andre blei han først tent på rock and roll ved å høyra på Elvis og The Beatles. Artistar som Jimi Hendrix og John Mayall’s Bluesbreakers ( Deltok på Skånevik Bluesfestival i fjor ) opna han for den rike verda til bluesen. Ved å høyra på store bluesgitaristar som Peter Green blei han klar over si musikkinteresse og etter kvart blei han sett på som eit talent utanom det vanlege. Peter Green hjalp han framover og det var noko Gary Moore sette stor pris på. CD-en Blues For Greeny frå 1995 er ein hjartevarm hyllest til sin rådgjevar og hjelpar Peter Green.

Det første viktige bandet til Gary Moore var Skid Row og dei fikk platekontrakt med CBS i 1970. Gary flytta til Dublin og han spelte inn tre plater med dette bandet. Han turnerte også i USA med The Allman Brothers Band og Mountain og andre band før han slutta i Skid Row for å starta si solokariere.

Denne varte berre ei kort stund før han spelte saman med Phil Lynott igjen i supergruppa Thin Lizzy. Han spelte i gruppa berre periodevis men var med på fleire turnear, m. a. den svært vellukka ‘Black Rose’ turneen i 1978.

I 1979 begynte Gary si solokariere for alvor å utvikla seg. Med den stemningsfulle singelen Parisienne Walkways der Phil Lynott var vokalist og Gary spelte sologitarist fekk dei ein hit. Singellåten låg på UK Topp Ti og det følgjande albumet blei tilsvarande godt mottatt.

Slutten av 70-talet og i starten av 80-åra var karakterisert av at Gary søkte den beste musikalske settingen for sitt talant. Han og Lynott laga hit singelen Out In The Fields i 1985. Det var først med megaalbumet Still Got The Blues i 1990 Gary fikk vist sitt verkelege eg. Plata var spekka av kreativ og glimrande spelt blues. Den blei en stor suksess.

Denne og neste albumet After Hours førte til at Gary blei sett i same klasse som bluesartistar som Albert King, BB King og Albert Collins! I 1994 jobba Gary saman med Ginger Baker og Jack Bruce i bandet BBM. Dei laga eit flott album før Gary gikk tilbake til solokarrieren sin.

Etter dei meir eksperimentelle albuma Dark Days In Paradise og A Different Beat viser Gary på sin siste CD Back To The Blues frå 2001 at han er ein ekte forsvarer av bluesmusikken. Det svinger og rocker på ein måte som viser at Gary har funne tilbake til den musikkformen som passar best for hans store talent. Talentet som fikk nøring første gong då ein 16 åring høyrde på Peter Green.

Peter Green Splinter Group (GB)
Peter Green (f. Peter Alan Greenbaum 29. oktober 1946) er en av rockens mest legendariske gitarister, kjent for sin innsats i Bluesbreakers og Fleetwood Mac.

Green havnet først i søkelyset da Eric Clapton sluttet i John Mayalls Bluesbreakers i 1966. Mayall stilte snart med en ny solist på scenen: Peter Green; en ukjent musiker som ikke bare kopierte Clapton perfekt, men som snart viste seg å ha sin egen, høyst personlige stil.

Bare ett år seinere slo Green seg sammen med seg bluesbreaker John McVie på bass, veteranen Mick Fleetwood på trommer og en ung villmann ved navn Jeremy Spencer. Sammen startet de gruppa Fleetwood Mac.

Gruppa steg sakte mot toppen, og i 1969 solgte de mer enn The Beatles med tidenes gitarinstrumental-hit, den sakteflytende, rytmisk suggererende «Albatross». Sommeren etter sa Green overraskende takk for seg.

Frå 1970 deltok han bare sporadisk på ein del plateinnspillinger. Store personlige problemer satte en stopper for ham i mange år. I 1996 dannet han Splinter Group som blei ein stor suksess.

Albatross – Black Magic Woman – Man of the World – Oh Well er kjente klassikere med Fleetwood Mac og Peter Green.

Her er en kort omtale på engelsk:

Born in the East End of London in 1946, Peter Greenbaum’s teenage passion was for the guitar, inspired by contemporary popular guitarist Hank Marvin, blues icons like B B King and Otis Rush, and also traditional Jewish music.

Peter started his super stardom career playing in teenage bands the Looners and Shotgun Express playing bass and later guitar with, amongst others, Mick Fleetwood and Rod Stewart.

Eric Clapton, at the time lead guitarist with John Mayall’s Bluesbreakers was worshipped as a guitar hero on the London Blues scene. Green had big boots to fill when he was asked to replace Clapton (who left to form Cream) in the Bluesbreakers – but he was admirably equipped for the task. He developed his own unique style on the album, ‘A Hard Road’.

By 1967, drummer Aynsley Dunbar had left Mayall, and Green’s former «Looners» buddy Mick Fleetwood was drafted in. A chance instrumental, ‘Fleetwood Mac’ was recorded featuring Green, Fleetwood, and bassist John McVie. Thus ‘the Mac’ were born!

Peter’s reputation as a superb player was the creative focus of the band and their first album, ‘Fleetwood Mac’ was an instant success, one of the best selling British Blues albums ever. Hit singles soon followed – the number one instrumental single ‘Albatross’ and «» (later a hit for Carlos Santana). The epic, moody and tropical sounds that soared through «Albatross» indicated that Fleetwood Mac were moving beyond the confines of pure Blues to a new musical fusion. The band still continue to record pure blues albums, like ‘Blues Jam at Chess’ the 1969 double album recorded in Chicago which featured Willie Dixon, Otis Spann and J.T. Brown.

Other hit singles followed; – ‘Man of the World’ sung by Peter Green, ‘Oh Well’ a single in two parts, featured Peter playing Cello, Spanish guitar and Recorder on part two, proceeded by Peter’s final Mac album, ‘Then Play On’, combining progressive music with intense blues jams.

60’s hedonism, LSD and sudden fame played its own blues over the life of young Peter. The band’s final single ‘The Green Manalishi’ reflected Peter’s phobia of his own wealth, depicting money as the manifestation of the Devil. He became very interested in religion, appearing on-stage wearing crucifixes and flowing robes and fought with the band whom he encouraged to donate all their money to charities. In 1970 Peter left the band.

Sporadically over the next decade Peter remained an active guitarist, guesting on several blues albums with Memphis Slim, Bobby Tench’s Gass and B B King and gigging around London as well as releasing an album recorded in one night, «The end of the Game». Ironically, for Peter the game was very nearly over, hallucinations, mental health problems, and antipathy towards the music industry led to him hanging up his guitar for the rest of the decade. A few splattering of recordings followed like the album «In the Skies» but reports were that Peter had grown his fingernails long and his appearance was disheveled and distant – he took up the remaining threads of a normal life left for him as Peter Greenbaum. Peter Green «sightings» became nearly as notorious as his contemporary Syd Barrett; rumours were that he was a gravedigger, a bartender in Cornwall, a hospital orderly and a member of an Israeli commune.

By 1995 after a Martin Celmins biography and release of a Gary Moore ‘tribute’ album, interest in the Green Manalishi was building. In 1996 close friend Nigel Watson persuaded Peter to relearn the guitar by playing the songs of blues legend Robert Johnson, and the Splinter Group was born. In the same year, MOJO magazine voted Green in the top three guitarist of all time – well ahead of former rival Clapton – alongside Steve Cropper and Jimi Hendrix. In 1998 he was the first B

 

Eric Sardinas (US)
Eric Sardinas er ein artist som har gått opp sin eigen sti. Han bryt stadig grenser og kombinerer inspirasjonen frå blueslegender som Charie Patton, Muddy Waters, Elmore James og Bukka White med sin eigen stil. Når du først har høyrt og sett han, gløymer du han aldri. Han er 31 år har spelt gitar sidan han var seks år gammal. Heilt frå starten av likte han best slidegitaren. Ikkje berre for den viktige rolla den spelar innan Deltabluesen, men også fordi den var bra når han som keivhendt lærte å spela med høgre handa. ”Grunnen til at eg blei dradd mot Deltabluesen var spenninga ved å høyre ein person spela på gitaren og samstundes generera energien til fem. Eg elskar det ekte og reine til ein einsleg gitarist” – har han uttalt.

Eric Sardinas bur i Los Angeles og har Paul Loranger med seg på bass og Scott Palacidos på trommer. Trioen har haldt saman i 6 år og dei har haldt meir enn 300 konsertar i USA og Europa. For to år sida var dei mellom hovudattraksjonane på Notodden Bluesfestival.

Møt fram på Skånevik Bluesfestival og opplev Eric Sardinas og gruppa hans.
Her kjem ein kort omtale laga av Gunnar Svensson i magasinet Blues News av den siste CD-en Devil’s Train:
Samme hva en måtte mene om gutter som sover med cowboyhatten på, har
designer kinnskjegg og en forkjærlighet for å opptre uten skjorte, så er det ingen tvil om at Eric Sardinas er den tøffeste gutten i klassen for tida når det gjelder høyoktan bluesrock. Han klarer heller ikke å skjule at han cruiser rundt i hjulspora som Johnny Winter for lengst har kjørt opp, men klarer likevel å få det til å låte friskt og overbevisende. Tekstene holder seg selvfølgelig trygt innenfor temaene gambling, whiskey and women, men gitarspillet blåser de fleste andre utfordrerene av scenen fordi røttene hans er blues og ikke rock. Noe han ikke minst viser ved å ha med seg Honeyboy Edwards på hans egen Gambling Man Blues. Ellers er det lite blyfrie låter bortsett den avsluttende akustiske 8 Goin’ South. Det er fort gjort å tråkke for hardt på gasspedalen hvis du spiller denne i bilen, men ellers er det et trygt kjøp hvis det er bluesrock du er ute etter.

Eric Sardinas connects yesterday and tomorrow. He is rock n’ roll personified and Delta blues dignified. — Intrepid Artists Int’l

Blues Mama Brown Sugar Dixon (US)
Blues Mama» Brown Sugar Dixon har eit godt samarbeid med The Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band, Finlands beste bluesband. Etter stor suksess i fjor er dei også i år gjester ved Skånevik Bluesfestival.

Dei skriv dette på si heimeside:
– A couple of years ago Matti Oiling invited «Blues Mama» Brown Sugar Dixon from USA to visit as a guest soloist for his band. She has been educated and trained in music by Cannonball Adderley, and got her university degree in Toronto. The Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band with Blues Mama
recorded an album which became very popular, and people began to wait for more of this kind.

CDen ble svært populær – særleg i Skandinavia. 

Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band (Fin)
Då Matti Oiling i 1969 saman med 4 studiomusikarar danna «Oiling Boiling kunne han ikkje ane at bandet skulle bli eit av dei beste og mest berømte i Finland. Oiling Boiling Rhythm’n Blues Band fikk i 1994 den prestisjetunge Andaniaprisen for utmerka arbeid jazz og blues i Finland. Bandet har turnert ved ei rekkje jazz- og bluesfestivalar i Europa og dei siste åra har «Blues Mama» Brown Sugar Dixon vore gjest hos bandet ved mange konsertar. Dei har saman laga ein CD som blei svært populær.

Som i fjor vil dei også i år opptre saman ved Skånevik Bluesfestival.
El Papa Korhonen – Brass Panu Syrjänen – Reeds Timo Vesajoki – Keys
Iiro Kautto – Bass Matti Oiling – Drums

Spesiell gjest:
Blues Mama Brown Sugar Dixon

 

Daniel Eriksen & The Blue Devils (N)
Daniel Eriksen (guitar, slide, vocals)
At the age of 24, Daniel from Langesund is a guitar-wizard with main focus on slide. He’s already proved to be one of the top guitar players in Europe.

Maury “Hooter” Saslaff (bass)
American bassist Maury «Hooter» Saslaff was a member of Big Jack Johnson’s band for several years. Without doubt he’s been a big part of the group’s success. Prior to that, “Hooter” worked as a blues booking agent.

Tom “dTrane”
Trane (drums)Tom behind the drums makes the band complete.
Tom comes from Kirkenes in the northern part of Norway.

Presseomtale frå mai i fjor

Eskilstuna bjöd på blues i världsklass
Under vårmånaden maj gästades Eskilstuna av bluesbandet Blue Devils från Norge. I en aningslös konkurrens med såväl Schlager-EM som Hockey-VM, kom de i många av-seenden att stå som dagens segrare. Bland förlorarna kan ses dem som inte hade möjlighet att närvara. Sällan har väl så mycken god, tung och svängig bluesmusik framförts under ett och samma tak under en enda vårlig kväll och natt.

Det är inte lätt att konkurrera med Schlager-EM och semifinalerna i Hockey-VM, ett sedan länge känt faktum. Den publik som gjort sig besväret att ta sig till Pub S:t Eskil i Eskilstuna den 12 maj hade dock inte kommit förgäves.

The Blue Devils – ett av Skandinaviens hetaste bluesnamn med för kvällen inlånade Daniel Eriksen på gitarr, slide och sång – fick publiken att andäktigt lyssna till blues ända in på småtimmarna. Den internationellt kände bassisten Maury ”Hooter” Saslaff tillsammans med Tom Thrane på trummor, gjorde trion fulltalig.

En hel kväll med slide-blues kan för många tyckas tröttande för att inte säga enformigt men en utsökt komponerad repertoar gav prov på en musikalisk bredd av sällan skådat mått. Bland tolkningar av Stevie Ray Vaughan, Robert Johnson och andra blues-giganter, fann sig även den gamla Troggs-dängan ”Wild Thing” väl till rätta i allsångsutgåva lördagen till ära. En av kvällens absoluta höjdpunkter bestod i en slide-version av den inte helt obekante Leonard Cohen’s ”Tower of Song”. En oförglömlig afton som definitivt – om möjligt – förtjänar att upprepas.

 

Erik Johan Bringsvor (N)
Erik Johan Bringsvor kjem frå Haugesund og han er berre 16 år. Han går i lære hos Bjørn Berge og som sin læremeister spelar han tolv- og seksstrengs akustisk gitarblues. Han er eit stort talent – eit namn å følgja med.

Blues News skriv i siste nummer m.a. dette om artisten:

Bringsvor øver mye og lytter mye til ny musikk. Han mener den røffe musikken og lydbildet til Busk og Berge er det rette for tiden, og det rette for ham. – Jeg hører mye på det Bjørn Berge har gjort. I det siste har jeg hørt mye på den siste CDen til Vidar Busk, som jeg synes er svært bra.

– Gutten er uten tvil svært talentfull. Han er veldig musikalsk og øver flittig. Berge mener at når han etter hvert finner sin egen stil vil Brigsvor bli alvorlig bra.

 

FiftyFifty Blues Band (N)
I bandet sin brosjyre kan ein mellom anna lesa dette:

FiftyFify Blues Band er trofaste mot bluesens læremestre og formidler låter av de fleste store som: Robert Johnson, Jimmi Reed, John Lee Hooker, Elemore James, Howling Wolf, Willie Dixon
for å nevne noen.

Samtidig så lager og fremfører bandet sitt eget materiale. Mange vil føle et pust av Johnny Winter og Jimmi Hendrix når bandet spiller. Bandet berører de fleste stilarter innen bluesen og ser gjerne at folk slipper seg løs og danser til musikken. Men vi setter like stor pris på den som bare lytter. Ønsket er å nå fram til hver enkelt tilhører med bluesen. Ser vi at vi når fram til for eksempel DEG med vår måte å presentere blues på, så er vi lykkelige.

Bandet består av
Sigbjørn ( Sibben) Davidsen – Fender Telecoaster, munnspill – Bottleneck
John Sigurd Davidsen – Fender Strat. Kramer
Thorleif (Ule) Ulseth – Vocal, rytmeinstrument
Knut Vaksdal – Bass – Fender Presision
Åsmund Hamre – Blues Harpist, spiller på Hohner Marine Band MS
Arne Haugen – Trommer

 

Tubesnakes (N)
Den 19. Mai ble TUBESNAKES’ nye CD «Texas Minded» sluppet. Den blir i første omgang lansert i Norge, men lansering også i andre land – deriblant USA er nevnt. Plateselskapet (Sonor) mener at den rå, elektriske bluesen til TUBESNAKES er i skuddet som aldri før.

I oktober 2001 gikk turen til Austin, Texas. Der ble det spilt inn 5 låter til plata, med Texas-blueserne Alan Haynes og John McVey som gjeste artister.
Det ble også tid til å spille noen konserter i legendariske 6th street.

Resterende låter ble spilt inn på Lydloftet i Ølen i februar/mars, studioet der bl.a. Bjørn Berge spiller inn sine plater. Medvirkende på noen av disse låtene var også blues-kompis og munnspiller Jan Flaaten.

Samtidig med ny plate avanseres det opp fra trio til kvartett med et nytt medlem på tangenter, Rune «Hammond» Rødne fra Ølen. Han er bl.a. kjent som en av «bluesprojecterne» fra Skånevik Bluesfestival, og det er ikke helt fritt for at fyren har «rocka» litt ved andre anledninger heller.

Høsten ’98 ble TUBESNAKES’ første CD produsert i et meget begrenset antall. Den ble godt mottatt av publikum og solgt i hovedsak på bandets konserter.

Det er stilt enda større forventninger til det nye blues-produktet fra TUBESNAKES.

TUBESNAKES er: Lars Vad (Gitar/vokal) , Johnny Stensletten (Bass) , Per Inge «Pringe» Stensletten (Trommer) , Rune Rødne (Piano/orgel)

Bladet Sunnhordland: ‘Du all verda for intenst spel – Stord trioen har rutine’
Haugesunds Avis: ‘Mye blues, rock og bluesrock’
Stavanger Aftenblad: ‘Et kjærkommet avbrekk – enormt bra’

 

Tiger City Jukes (N)
Landets mest internasjonale bluesband har i løpet av den siste tiden vært blant headlinerne på to av Europas største bluesfestivaler; Blues & Jazz Rallye i Luxembourg og Peer i Belgia foruten turnering i USA og spillejobber i Skandinavia.

Bandets tredje skive ”Sex, Money and Violence” ble sluppet 2001 på Notodden foran 600 elleville bluesfans. Med ”SM&V” har bandet videreført sin unike måte å spille blå musikk på, og denne ganger er alle de 12 låtene skrevet av bandet.

I løpet av julen 2001 ble grunnlaget lagt for deres neste skive. Godt backet av Thomas Eriksen på orgel ble tre fantastiske konserter lagt på tape, og resultatet skal bli å høre i løpet av 2002. En skikkelig godbit for TCJ fans!

Tiger City Jukes består av Knut Eide (vokal, slidegitar, gitar og munnspill), Harald Stokke (gitar), Andre Vrolijk (bass, vokal) og Espen Moen (trommer).

Et glitrende sceneshow, dyktige musikere og en stilsikker innpakning fra bluesens glansdager, gjør Tiger City Jukes til sikre vinnere hver gang de entrer scenen!

Diskografi:
”White Line Fever” 1997, Blue Mood Records
”Ride In Style” 1999, Blue Mood Records
”Sex, Money and Violcene” 2001, Bluestown Records

 

Vetrhus Bluesband (N)
Helge Tverdal, Vokal – Daniel J. Kambestad, Munnspill – Kjell A. Bauge, Gitar- Kjetil Huus, Bass – Bjørn Moe, Trommer.

”Har du hørt det? Vetrhus kommer til by’n, Norges råeste party bluesband kommer… Her er det bare å skaffe seg billetter fort som fillern for her blir det liv og stemning gjennom taket”

I 1991 ble Vetrhus født. På en gammel husmannsgård oppi Odda dalen kunne man en sen vinternatt høre de første skrikene og med litt velvilje kanskje begynnelsen på en gitarsolo og et trommebrekk, de første skrittene ble gjort i tunet, og Vetrhus vokste raskt, treningsgrunnlaget ble gjort i en gammel silo, som fungerte som øvingslokalet.

I dag er Vetrhus blitt et voksent band som har tatt de Norske blues scener med storm, bandet har en egen evne til å ”fange” sitt publikum og ta de med seg på en tur gjennom sin heftige, råe og energiske musikk verden. Vetrhus viser en ekte entusiasme og spilleglede fra scenen som du sent vil glemme, det er praktisk talt umulig å sitte rolig på stolen når Vetrhus-toget kommer opp i stor fart, og det skjer fra første låt. Dei har hatt stor suksess før på Skånevik Bluesfestival og i år spelar dei på dei legendariske Bluescruisa på Skåneviksfjorden.

Vetrhus har besøkt flere av de store festivalene Norge, Notodden, Hell og Bragdøya for å nevne noen. Flere av bluesklubbene har også lært de trivelige karene fra Odda å kjenne. Bandet har høstet gode kritikker både live og på plate, og er flittig spilt på landsdekkende radio, Vetrhus har også spilt live på Radio p4

Vetrhus har i dag sin beste besetning noen gang, og på en konsert med Vetrhus kan du oppleve individualister i halsbrekkende stunt samtidig som du kan oppleve driv og samspill av ypperste klasse. Det kan ofte bli litt ”sirkus” men det er tøft og rått, akkurat sånn som vi liker det.

Da er du herved ønsket velkommen til en forrykende kveld med Vetrhus. Gjør som alle andre og ta deg en tur med Vetrhus-toget, en tur du sent vil glemme.

 

Back To Top