Skip to content

Kjære Festivalpublikummar!
Hjartelig takk for eit fantastisk oppmøte til 10-årsjubilanten i 2006. Rekordtal på publikum og flotte artistar, gjorde at dette blei tidenes festival. Tilbakemeldingane frå publikum, DumDum Boys, The Original Blues Brothers Band, Whitesnake og alle dei andre artistane, er flotte. Dette gjer at me får ny energi til å gå i gang med booking av artistar, og planlegging av Skånevik Bluesfestival 2007. Håper du hadde nokre fine dagar i Skånevik. Det er det me jobbar for heile året. Velkommen i juli 2007.

Bandet Hereide And The Bluesgangsters And The Bluesgangsters vant stipendet på kr. 10.000. Sjekken vart delt ut av Asle Andreas Nilsen frå Posten.

Frå artistlista i 2006 kan vi nemna:
Whitesnake (GB) – DumDum Boys (N) – The Original Blues Brothers Band (US) – Tutu Jones (US) – Denise Lasalle (US) – Henry Butler & The New Orleans Supertrio (US) – Bjørn Berge (N) – Omar & The Howlers (US) – The Pretty Things (GB) – Lazy Lester (US) – Kåre Virud Band (N) – Frogner Tennisclub (N) – Nobody’s Business Blues Band (N) – Hard Luck Blues Band (N) – The Colors Turned Red (N) – Paal Flaata-RC Finnigan & The Blue Flames (N/US) – Kviin (N).

Whitesnake (GB)
Den verdskjende britiske rockegruppa Whitesnake med David Coverdale i spissen kjem for første gong på festival i Noreg i sommar. Gruppa kjem til å laga eit forrykande show under Skånevik Blusefestival laurdag den 8. juli. Du vil få oppleva ei gruppe av store dimensjonar som har seld meir enn 40 mill. plater.

Whitesnake blei starta i 1977 av Deep Purple vokalisten David Coverdale som mange meiner har ein av rockens beste stemmer. Mange store artistar har vore innom gruppa som framleis vert rekna som ei av dei største innan rock. Dei kjem til Skånevik Bluesfestival rett frå sin store 2006 – turne i Storbritannia og ikkje sjeldan vert showa deira utseld lang tid på førehand.

Gjennom den lange karrieren har Coverdale vore bandet sin store leiar. Han har utvikla seg og bandet og har tatt dei til stadig nye høgder. I Skånevik vil ein møta ein vokalist og ei gruppe som verkeleg vil skapa noko for publikum.

Frå deira biografi
David Coverdale was born on 22nd September 1951 in Saltburn-by-the-Sea, North Yorkshire in the United Kingdom. His parents managed a pub The Red Lodge in the town. This was also the scene of David’s first public solo performance at the age of 12. He went to school at Huntcliffe Secondary Modern in Saltburn. He studied for a short time at Green Lane Art College in Middlesbrough training to be a graphic design artist and a teacher. During this time he sang with an assortment of local bands in his spare time, David soon discovered that his heart belonged to rock and roll and the outlet it offered him for emotional and artistic expression.

Inspired by his all-time hero, singer guitarist Jimi Hendrix, and American blues singers such as Muddy Waters, Bobby Bland and soul singers; Otis Redding and Wilson Pickett, David decided to concentrate on making a career in music.

In 1973, aged 21 and working in a clothes boutique by day, and singing in a local club band Fabuloso Brothers by night, he answered an ad in Melody Maker for the job of lead singer with Deep Purple, famously enclosing a photo of himself as a boy scout with his audition tape. In a classic rags-to-riches story David was plucked from obscurity and became the front man of one of the biggest bands in the world at that time – Deep Purple. He remained with the band from 1973 to 1976 and was featured on such classic albums as ‘Burn’, ‘Stormbringer’, ‘Made In Europe’ and ‘Come Taste The Band’.

After resigning from the band in March 1976, David released a low-key solo album entitled ‘David Coverdale Whitesnake’ followed by ‘Northwinds’ the next year, by which time he had formed the band known as Whitesnake. «It was the height of the punk era», he recalls, «and I was told nobody was interested in hard rock. So I booked a tour of several little clubs and theatres in England, and found there were thousands of people waiting to get in. I thought, «Hang on, somebody was definitely wrong.»

From their humble beginnings in 1977, Whitesnake gradually went from strength to strength. ‘Fool For Your Loving’, a song David had originally written for blues artist BB King, became the band’s breakthrough hit in the UK. Through one EP (‘Snakebite’) and 6 albums (‘Trouble’, ‘Lovehunter’, ‘Ready An Willing’, ‘Live…In The Heart Of The City’, ‘Come An Get It’ and ‘Saints & Sinners’, over the next six years, Whitesnake established itself as a major force in Europe.

After sell-out tours, setting new attendance records and conquering the continental charts, Whitesnake were ready to conquer America. In 1984 Whitesnake signed to Geffen Records and shortly afterwards David relocated to the US, which has been his home ever since.

1984 saw the band’s American debut album, Slide It In, including tracks such as ‘Love Ain’t No Stranger’, Slow & Easy and the title cut, helped it become a Top 40 multi-platinum hit. Whitesnake was an international success. Due to a serious sinus illness that threatened David’s ability to ever sing again, Whitesnake would not be a heard from for three more years.

When David returned, his voice was strong as ever. He led Whitesnake to global superstardom with the phenomenal success of the self-titled 1987 album. Selling more than ten million copies in the US alone, the album held the No. 2 position on the charts for more than six months and contained the no. 1 single ‘Here I Go Again’. The follow-up ‘Is This Love’ reached No. 2. It also featured the rock anthem Still of the Night. Later that same year, ‘Whitesnake’; the self-titled album was named ‘Album of the Year’ by music publications around the world.

In 1989 Whitesnake released the Top 10 multi-platinum-selling follow-up Slip Of The Tongue, continuing what Coverdale, with tongue firmly in cheek, calls the band’s rock ‘n’ roll «sex drama», «exploring the themes of love on an assortment of different levels, mostly horizontal, perpendicular -& knee-trembling levels.»

In 1990, following a 3-year stint of constant touring and recording, David took a break from Whitesnake to collaborate with legendary Led Zeppelin guitarist Jimmy Page on the highly successful 1993 ‘Coverdale/Page’ album and subsequent Japanese tour.

Following the No. 1 Greatest Hits release and accompanying tour in 1994, Whitesnake released the Restless Heart album in 1997, a No. 1 hit on the Japanese charts. Originally, the album was meant as a Coverdale solo record, but, EMI Records wanted it to be a Whitesnake album. This was closely followed by an unplugged album, ‘Starkers In Tokyo’.

«When Adrian Vandenberg and I were asked by Toshiba EMI to perform an acoustic set of songs whilst promoting the Restless Heart album in Japan,» recalls David, initially, we were unenthusiastic. Even through we usually write our rock songs on acoustic guitars, it is with the vision of the final drum driven, electric guitar fuelled, and chest beating «Tarzan» vocal approach that people identify as Whitesnake. As writers, we also believe that if a song is of any worth you should be able to present it any way you care to. Fast, slow, loud or soft, just as long as the integrity and emotional essence is intact. So, we decided to accept the challenge of «undressing» our songs to the bare essential; one acoustic guitar and one voice.» Recorded in front of an invited audience, Starkers In Tokyo followed Restless Heart to the No. 1 in the Japanese charts.

Following Whitesnake’s sell-out world tour of 1997, David put the band on hiatus to concentrate on being a husband to Cindy and father to Jasper, after missing out on most of the early years of his now grown-up daughter because of the constant touring schedules of the late 70s and 80s.

2000 saw the release of a David Coverdale solo album, ‘Into the Light’, plus the launch of, one of the most regarded, and successful websites in contemporary music. In 2003 Whitesnake enjoyed a triumphant return to the US live scene for the first time in 12 years on what David dubbed the ‘Mmmm, Nice Package Tour’.

David then headed to Europe with his ‘New Snakes for the New Millennium’, where they headlined the Monsters of Rock tour. The band finished touring in Japan in September 2003. Says David, «I left home for a two month tour in January, and returned nine months later! It appears people missed Whitesnake as much as I missed performing.»

To celebrate the bands Silver Jubilee (25th Anniversary) in 2003, EMI released two Best Of albums – a single Best of Whitesnake CD on 17th March and a double Anthology on May 12th. The Early Years, a companion volume to the anniversary CDs was released in 2004 to coincide with Whitesnake’s successful 3-month European tour. The band filmed several shows on the tour for their first live DVD to be released in January 2006, and recorded many shows from the 2003-2004 tours for a new live CD tentatively scheduled for a 2006 release. Whitesnake is back and ready to rock in 2005!

DumDum Boys (N)
Mange meiner at DumDum Boys er det beste rockebandet i Noreg. Torsdag 6. juli står dei på scenen i Skånevik i det største konsertteltet i landet. Deira siste CD Gravitasjon har fått strålande omtale av alle rockeinteresserte og det same kan ein sei om konsertane dei har halde: Fullt og kjempestemning over alt. Splitter pine – Noreg sitt beste rockeband er tilbake! Gå ikkje glipp av deira show i Skånevik no i sommar!

Frå deira eigen omtale av Gravitasjon
Gravitasjon er lyden av et band som spiller fordi det er det de vil mest og det de kan best. Lyden av et band som etter en lang pause selv til dem å være, dro på turne i 2003 og fant tilbake til poenget med å spille i band. Som låste seg inne i et møkkete øvingslokale med rusten lyd og spilte og spilte. Gikk gjennom låter gang på gang, finpusset, kasta noen låter og skrev enda flere.

Påsken 2005 ble noen av låtene prøvd live, og bandet gikk i studio i Halden i april for å spille inn tre låter. En uke seinere hadde de ti nye. Alt ble spilt inn live med hele bandet i samme rom og en umiskjennelig følelse av fest. På høsten gjorde det samme igjen; først en liten, kjapp turne og deretter en uke i studio for å spille inn fem låter til. Etter ytterlige finpuss og knallhard utvelgelse, satt bandet igjen med elleve ferdige låter.

Resultatet er Gravitasjon. Det første albumet til DumDum Boys på åtte år, elleve gnistrende låter. Førstesingelen ”Enhjørning” fikk strålende anmeldelser og gikk rtt inn på førsteplass på VG-lista. De andre låtene spenner fra blytung rock ( Gå På Vannet, Seig Jævel ) til mer neddempede låter ( Tynn tråd, Tip Top ) og selvfølgelig en vals ( Waltzheimer ). Summen er en førti minutter lang opptur.

Som bandet selv sier: ”Hvis man skal spille inn plate må det være fordi man har låter man virkelig vil spille inn, ikke fordi det er på tide å gi ut plate. De låtene hadde vi nå. Hvis det skal være noe vits i å spille i band, må alle sammen ha jævlig lyst. Det har vi nå. Dette er jo tross alt det baste bandet noen av oss har spilt i …”


Denise Lasalle (US)
Ulik mange andre bluesartistar som berre brukar songar som andre har laga, er Denise Lasalle ein seriøs og talentfull tekstforfattar. Sjølv om hennar soul-blues stil har sterke moderne og urbane ovetoner, er det best å tenkje på Lassalle som en moderne Bessie Smith, for det er ho verkeleg er. Ho skriv artige songar full av «frekke holdningar» og desse holdningane tar ho også med seg på scenen. Utanfor scenen er Denise svært imøtekommande med autografjegerar og journalistar. Hennar første store hit kom i 1971 med «Trapped By a Thing Called Love» og «Still The Queen» viser at ho framleis er regjerande dronning av soul-blues.

Les meir…
The Jackson, TN-based LaSalle was raised in Belzoni, MS, (also home to Joe Willie «Pine-Top» Perkins some years earlier but she got started singing in local churches around Leflore County. She was born July 16, 1939, as Denise Craig. Growing up, she listened to the Grand Ole Opry radio broadcasts and then in Belzoni, lived across the street from a juke joint. LaSalle’s early influences, from the jukeboxes around Belzoni and over the radio, included Ruth Brown, Dinah Washington, and LaVern Baker. LaSalle moved north to Chicago when she was in her early twenties and would attend shows at the Regal Theatre, always returning home to write songs. She got to know blues musicians and began giving her songs to them, until one day a Chess Records executive stopped by at Mixer’s Lounge, where LaSalle was working as a bar maid. He listened to one of her songs and took it down to Chess Records, and the company later signed her as a vocalist, but never recorded her. Two years later, LaSalle recorded and produced her own record with the help of Billy «The Kid» Anderson, the Chess executive who’d originally shown an interest in her. After the record made some waves on local radio, Chess stepped in and purchased the master and took it to Europe. Meanwhile, LaSalle continued writing songs and sitting in with blues musicians around the Chicago clubs.
LaSalle’s first big hit came about in 1971 when her «Trapped By a Thing Called Love» broke on the radio in Chicago and then Detroit. That record was for the Westbound label and then she signed with ABC Records in 1975, cutting three albums in three years until the label was sold to MCA. After MCA dropped her because of the label’s «difficulty in promoting black acts» at that time, she continued performing as much as she could in Chicago and Memphis. In 1980, a Malaco executive called to ask her to write a song for Z.Z. Hill. A positive relationship with the company was quickly developed, which resulted in LaSalle recording 11 discs for the label, including “Lady in the Street”, (1983), “Right Place, Right Time”, (1984), “Love Talkin’”“(1985), “Hittin’ Where It Hurts”, (1989), “Still Trapped”, (1990), “Still Bad”, (1994), and “Smokin’ in Bed” (1997). While her Malaco sides are probably her most important recordings, other than the original of her early-’70s hit «Trapped,» she still releases excellent gospel crossover material, including “This Real Woman” (2000) and “There’s No Separation” (2001) on Ordena Records. Denise is back with a vengeance with her new 2002 Ecko Records release “Still The Queen” proving that she is indeed the reigning queen of soul blues.


Tutu Jones (US)
Tutu Jones blei fødd og vaks opp i Sør-Dallas i Texas «saman med bluesen». Hans far Johnny B. Jones var ei strålande gitarist og trommeslager som spelte i mange år saman med legendariske Freddie King. Som barn var Tutu svært ofte saman med lysande bluesstjerner som Ernie Johnson og Little Joe Blue og til og med hans onkel L C. Clark var ein dyktig gitarist. Han starta som trommeslagar berre 4 1/2 gammal og blei etter kvart ein dyktig gitarist. Han er først og fremst ein dyktig individualist som set sitt personlege stempel på det han syng og spelar.

Les meir…
His life became a dizzying mélange of tours and Texas dates, hiring out as drummer for Z.Z. Hill, Al “TNT” Braggs, Ernie Johnson, and Little Joe Blue. One night, he was fooling with Joe Blue’s guitar backstage at a gig in the part of Dallas called Oak Cliff (turf to T-Bone Walker and more recently, the Vaughn Brothers). Joe Blue told him, if he could play guitar that well he should be fronting his own band. Not long after, Tutu started showing up at the myriad blues jams in the clubs in North Dallas . Joe Blue’s advice had been good, and things started happening for Tutu Jones. His first CD “I’m For Real” was released for JSP in Europe in 1994. Tutu has gone on to record two additional world renowned albums since his 1994 debut. In 1996, “Blue Texas Soul” was released on Bullseye Blues followed by 1998’s “Staying Power.”

Tutu is more than the sum of his influences (though distinguished influences they are!) He is first and foremost an individualist, who puts a very personal stamp on every note that he plays and every syllable that he sings. You could call him the living personification of the sound of South Dallas, where Blues and Soul meet and are stronger for it.

Tutu Jones has just released his brand new red hot CD aptly titled “Tutu Jones Live”. This CD contains what many of the critics have called “One of the hottest live Blues to be released in quite some time”. Tutu is truly one of our brightest stars in the future of the blues in the 21st Century.


The Blues Brothers Band ( US )
Den 7. juli står The Original Blues Brothers Band scena på Skånevik Bluesfestival. Dei var her i 2003 or laga eit fantastisk show. Mange meiner det beste i festivalen si historie. Det er ikkje ofte dette verdskjende bluesbandet gjester Noreg og alle bluesfan har verkeleg noko å sjå fram til. I 1996 kåra det engelske Mojo Magazine Steve Cropper til verdas nest beste gitarist – berre slått av Jimi Hendrix. Dette seier mykje om kva vi har har å sjå fram til. Bandet stiller med full besetning på Skånevik Bluesfestival.

I 2002 haldt bandet ein konsert i Norge i Oslo konserthus. Her er litt av den strålande omtalen:

Blues Brothers-party på Konserthuset
Blues Brothers Band innfridde foran et fullsatt Oslo Konserthus den 18. februar – den eneste Norges-opptredenen på denne turnérunden. Det var riktig så trivelig å være tilstede å oppleve en kveld med musikkhistorie presentert av bluesbrødre som fortsatt utstråler glede og entusiasme i framføringen av sine klassikere. I spissen for festen sto gitarlegenden, komponisten og produsenten Steve Cropper, en meget opplagt Eddie «Knock on Wood» Floyd og sprellemannen, sangeren og munnspilleren Rob «Honeydripper» Paparozzi. Bandet ble klappet inn igjen to ganger før publikum ville forlate «festen».


Henry Butler (US)
Fire ganger W.C. Handy “Best Blues Instrumentalist – Piano” vinner, Henry Butler kjenner ingen begrensninger, selv om han har vært blind siden fødselen. Butler er i tillegg fotograf i verdensklasse med utstillinger over hele USA. Butler har vært musiker siden han var 6 år og kjenner alle stilarter. Ved å kombinere percussive jazz piano i kategorien McCoy Tyner og New Orleans stil i kategorien Professor Longhair er Butler i ferd med å etablere et helt eget, kraftfullt sound med en rik blanding av jazz, Caribbean, klassisk, pop, blues og R&B.

Den kjente New Orleans pianisten – Dr. John sier om Henry Butler: «He is the pride of New Orleans and a visionistical down-home cat and a hellified piano plunker to boot… He plays the piano like Art Tatum, but when he starts singing he sounds like Paul Robeson.» Henry’s tidligste album var jazz trio opptak med fremragende instrumentalister som Charlie Haden og Billy Higgins på “Fivin’ Around” fra 1986, Ron Carter og Jack DeJohnette, på “The Village” to år senere. Etter dette har Butler gradvis og I økende grad konvertert til New Orleans-musikk og ”the blues”. Hans 1990-album, “Orleans Inspiration”, som ble spilt inn med Leo Nocentelli fra “The Meters” ble fulgt opp av “Blues And More” i 1992. Selvom han for en stakket stund returnerte til jazz med albumet “For All Seasons” i 1996, har Henry holdt seg innen blues-genren siden utgivelsen av “Blues After Sunset” i 1998.

Etter samarbeidet med Corey Harris på duo-albumet, “Vu-du Menz” i 2000, turnerte Butler de tre årene med den Delta blues-influerte gitaristen/ vokalisten. Hans fasinasjon av bluesen har etter dette fortsatt å prege hans solo-karriere. Etter å ha sluppet det tvers gjennom elektriske blues-rock, albumet, “The Game Has Just Begun”, i 2002 på den New Orleans baserte label Basin Street Records, tar Butler tingene enda dypere på sin siste utgivelse – “Homeland” – utgitt på samme selskap i April 2004. “This album is a real turning point,” sa Butler. “It was the first time that I’ve brought a blues and R&B band into the studio with me. On this record, I’m feeling closer to my roots.” Denne CD er med I siste kvalifiseringsrunde for årets Grammy nominasjon for “Best Contemporary Blues Album”.


Bjørn Berge ( N )
Etter Bjørn Berges eventyrlig suksess i store deler av Europa de siste 3 årene, er nå det syvende soloalbumet, ”We’re gonna groove” klart til utgivelse. Denne gangen er mesteparten av låtmaterialet skrevet av Berge selv. Bjørn Berge har stått for låtene mens Tim Scott McConnell har skrevet tekstene, med unntak av tittellåten som er skrevet av King/Bethea. På denne skiva spiller Bjørn alle instrumenter selv, unntatt trommer som blir traktert av Tore Jamne (Vamp, etc). Som på alle Bjørn sine tidligere utgivelser, så inneholder også denne skiva en blanding av akustiske og elektriske låter, enten solo eller med komp.

Live så er Bjørn kun bevæpnet med sine gitarer, og i tillegg til sitt eget materiale plukker han også litt av det beste fra forskjellige musikkstiler som han smelter sammen til et unikt lydbilde med høy energi og intensitet. Han har en musikalsk utforskertrang, rastløshet og appetitt som aldri tillater han å stivne fast i én form. Han spiller som om han har 50 sett med armer og 20 sett med ben. Publikum blir etterlatt i desperasjon etter mer, men Bjørn må reise videre til neste sted for en ny konsert og nye utfordringer.


Frogner Tennisclub ( N )
Tommy Kristiansen er den artisten som har som har spelt på flest bluesfestivalar i Skånevik. Dei fleste gongane i Tommy & The Runaway Boys. I år kjem han saman med eit nytt band – Frogner Tennisclub som også består av Eirik Øyen og Ivar Thormodsæter. Dei spelar for det meste blues, men også Rock’n Roll av ypparste klasse. På deira første opptreden på Muddy Waters i Oslo fikk dei rett og slett strålande kritikkar:( ZOBBMusic )

…Trioen spiller hovedsakelig blues, men de har innslag av Rock’n Roll av ypperste klasse, det ble også servert drivende jazz-snutter som rett og slett satte seg i halsen på publikum. En må kunne si et denne gjengen tok publikum litt på sengen og imponerte stort.

20 år og rutinert
Gitaristen Tommy Kristiansen er bare 20 år, men det virker ikke som han har gjort noe annet enn å spille gitar. Han har et voksen og modent uttrykk og kan kanskje sidestilles med de aller beste gitaristene i Norge, det er i hvert fall ikke mye om å gjøre. I tillegg har han en utrolig flott holdning og viser seg som en karismatisk artist. Jeg tror vi får høre mye fra ham i årene som kommer.

Et drivende og godt komp
Eirik Øyen og Ivar Thormodsæter som var i kompet utgjorde et perfekt komp for denne trioen. Det var imidlertid enkelte låter som bar preg av at de ikke har spilt så mye sammen, men det er noe som ganske sikkert justerer seg raskt.
Kjemien i bandet var til å føle på og de utviste stor spilleglede noe som smittet over på publikums entusiasme.

Samlet seg foran scenen
Publikum trakk seg helt frem mot scenen og ble stående delvis med hakeslepp og bivåne denne oppvisningen av energi og briljant gitarspill.
Det er en bejaende energi i hele konseptet deres og det får de betalt for…


Kåre Virud Band ( N )
Kåre har gitt mange flotte musikalske bidrag til det norske folk. Som for eksempel gjennom sitt samarbeid med Jan Erik Vold, eller gjennom sine ”sløye” runder med Lars Saabye Christensen og Norsk Utflukt. Og ikke minst med sitt nåværende band som bidrar med sitt når Kåre står på scenen.

Liker du norske tekster som gir deg hverdagsskildringer, humor, sjarme, og varme skal du få med deg Kåre Virud Band. Dette er historier rett fra den Norske blåmyra slik den er. Ingen i Norge greier å formidle den norske folkesjela blåere enn Kåre! Låter som Feite Margot, Sjuende Sønn og Ford Coupe bevitner dette på en aldeles utmerket måte.

Når han i tillegg kan skilte med dette superlaget av et band er kvelden sikra;

Kåre Virud på vokal og gitar – Baard Slagsvold på bass – Tore Wildhauer på trommer – Espen Fjelle på B3Hammond og piano – Geir Sundstøl på gitar og vokal.

Kåre Virud er selve grunnfjellet i norsk blues. Først og fremst fordi han i alle år har presentert sin blues på norsk med underfundige tekster på et nivå der han stiller i egen klasse. Men også fordi at da Virud startet sitt første bluesband PS Blues i 1967, var han kanskje den aller første bluesmann i Norge med eget elektrisk band. Virud er viden kjent for sitt samarbeid med Lars Saabye Christensen i Norsk Utflukt og sitt samarbeid med Jan Erik Vold med Dylan på norsk. Med ”Ild og Vann” legger Kåre Virud hodet på blokka og lanserer sitt første studioinnspilte solo-album siden ”Vår daglige blues” fra 1975! Da som nå med en sterk blanding av rå blues og blå ballader som bare Kåre Virud kan levere det.

”Ild og vann” som er spilt inn i Juke Joint Studio på Notodden er en typisk Kåre Virud-plate der han spiller på hele sitt register, og han har fått produsent- og lydhjelp fra folk bak bl.a. Jim Stärk, Euroboys og Turboneger. Dette siste har gjort sitt til at lydbildet på plata er rått og tidsriktig. Et lydbilde som like lett fører tankene til Tom Waits, Nick Cave og Kaizers Orchestra som til Muddy Waters og Howlin’ Wolf.

For å forstå Kåre Virud hjelper det å vite at han er fra Notodden, en industriby med lange arbeidertradisjoner, og at Notodden har hatt Norges største innlandshavn og følgelig har vannkontakt med alle de syv verdenshavene. Derfor har byen også en lang sjømannstradisjon. Virud har hatt nærkontakt med begge miljøer, og han reiste til sjøs som en svært ung mann. Sjøfolka kom hjem til Notodden med rock’n’roll, blues og elektriske gitarer. Kåre Virud stod i første rekke her også.


Lazy Lester ( US ) og Rune Myhren ( N )
Er født 1933 i Torras, Louisiana – begynte å gjøre seg gjeldene som munnspiller i Louisiana på midten av 50-tallet og spilte i bandet til Lightnin`Slim. Han begynte tidlig som studiomusiker for den kjente produsenten Jay Miller i Excello Records. Som munnspiller og vokalist lånte han direkte og helt åpenlyst stoff fra folk som Jimmy Reed og Little Walter. Jay Miller lanserte ham som soloartist på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet, noe som førte til flere klassikere, f. eks. ”I’m A Lover Not A Fighter” (bl.a også spilt inn av The Kinks i England), ”Sugar Coated Love” og ”I Hear You Knocking”.

Fra midten av 60-tallet til fram til midten av 80-tallet, forsvant Lazy Lester helt fra offentligheten. Han slo seg fram som løsarbeider i Louisiana og flyttet senere til Pontiac i Michigan, der hans gamle venn Lightnin Slim hadde slått seg ned. Da den nye blues-bølgen begynte å skylle over verden på 80-tallet, startet han som musiker igjen og spilte inn et album i 1987, ”Lazy Lester Rides Again”, sammen med det hardt-svingende skotske bluesbandet Blues’n Trouble. Dette albumet ble gitt ut i USA, på King Snake Records. I 1988 kom ”Harp and Soul” på Alligator. Her får vi et innblikk i Lazy Lesters fenomenale munnspilldrevne Swamp-blues, en merkelig blanding av Louisiana-blues, cajun og country. I 2001 og 2003 utgav han to album på Antones. ”All Over You” og ”Blues Stop Knockin`” Disse platene har fått fantastiske kritikker over hele verden.

Rune Myhren – født 1959 startet sin karriere i 1990 og er mest kjent for sin kraftfulle stemme og sin følsomme kromatiske munnspillteknikk – først og fremst inspirert av George ”Harmonica” Smith.

Myhren har delt scene med store bluesartister som Bob Margolin, James Harman, Snooky Pryor, Mel Brown, Mark Hummel, RJ Mischo, Billy Branch, Terry Hanck samt Junior Watson. Myhren var i september 2003 i San Francisco med sitt nye prosjekt – Myhrens DAM for å spille inn sin nye CD ”Sampled Minds” sammen med artister som RJ Mischo og Garth Webber. Neste plate – ”MoJo Hand” – påbegynnes i Austin i januar 2006 med Gary Primich som produsent.


The Pretty Things (GB)
Et av UK-historiens største Rhythm & Blues Band THE PRETTY THINGS er klar for Skånevik Bluesfestival. Gjenhør med 60`tallets Rockehelter fra UK blir knall. Det bli fullt liv ved House of Blues i Skånevik 7 juli. Bandet vil stille med akustisk besetning for anledningen.

I London har THE PRETTY THINGS nylig solgt ut The Royal Festival Hall med David Gilmour (Pink Floyd) som gjesteartist. Med original besetning vil det bli fullt liv ved House of Blues i Skånevik 7 juli. Bandet vil stille med akustisk besetning for anledningen.

I London har THE PRETTY THINGS nylig solgt ut The Royal Festival Hall med David Gilmour (Pink Floyd) som gjesteartist.

Om du liker jungelrytmer, tidlig Stones, Bo Diddley, R&B og skitten garagerock er dette noe for deg. The Pretty Things var styggere, farligere hadde lengre hår og spilte høyere enn resten av gutta i klassen.

De ble beskrevet som: ”…five unruly youths with a passion for rhythm, blues and random acts of senseless mayhem.”

The Pretty Things var ikke noe prog-band i begynnelsen. Snarere var de Rolling Stones’ slemme lillebrødre. Vokalist Phil May hadde bransjens lengste hår, og trommeslager Viv Prince hadde en oppførsel som fikk Keith Moon til å framstå som en pyntelig skolegutt. Men de hadde en ting som de fleste andre British Blues-bandene ikke hadde – nemlig en trang til å utvikle musikken sin utover de ville rytmene som debutsingelen deres, Rosalyn inneholdt.

De første tegnene kunne høres på albumet Emotions (1967), så kom de to geniale psykedeliske singlene Defecting Grey og Talkin’ About The Good Times, før de lanserte verdens første rock-opera S F Sorrow. Gjennom mange personellendringer var det nå kun Phil May og gitarist Dick Taylor igjen av originalmedlemmene, og Taylor sluttet da S F Sorrow var ferdig. Som erstatning hentet May inn gitaristen Victor Unitt fra Edgar Broughton Band, og sammen med Wally Allen (bass/sang), John Povey (keyboards/sang) og Skip Alan (trommer) begynte de innspillingen av oppfølgeralbumet, Parachute.

Låtskrivingen ble gjort i hovedsak av May og Waller mens de bodde i en svær leilighet i Bayswater, gruppa hadde tradisjon for å bo i hus fyllt opp av festløver, groupies og mer eller mindre mislykkede kunstnere (også norske). Mens S F Sorrow var rendyrket britisk psykedelia full av alskens nye instrumenter og lyder, var Parachute adskillig mer ”basic” rock, men karakterisert av inspirert låtskriving, en perfekt balanse mellom det rå og det bombastiske, og den tetteste vokalharmonien du hadde hørt. Ikke minst kontrasten mellom den veldig ”snille” harmonisangen og de røffe instrumentale utblåsningene gjør plata til en ganske så spesiell musikalsk opplevelse.


Omar & The Howlers (US)
Han vert ofte kalla ”The king of Texas Blues” og er fødd og oppvaksen i ein liten by i Missisippi, McComb, der også ein annan stor gitarist kjem frå, nemleg Bo Diddley.

Omar starta si karriere i ein alder av 13 og det var få plassar han fekk spele utan om dei svarte sine ”Juke joints” i utkanten av byen, her var han einaste kvite blant dei svarte musikarane og det var her grunnlaget for den røffe kanskje primitive musikkstilen vart lagt under inspirasjon av Houndog Taylor.

Dette vart starten på ei lang og suksess full karriere, og etter at Omar og bandet ”The Howlers” i 1976 flytta til Austin, Texas tok det verkeleg av. Dei vart snart noko av det ”hottaste” Austin kunne by på av musikk. I 1980 kom den første plata ut, Big Leg Beat, og dette var den første av mange utgjevingar, men Omar & The Howlers er først og fremst kjent som eit perfekt ”Live” band.

The Colors Turned Red (N)
The Colors Turned Red er et av få norske band som makter det kunststykke å kombinere vakker popvellyd og popeleganse med elementer av råere og mørkere musikalske uttrykk. Bak de åpenbare popstrukturene skjuler det seg lag på lag av komprimert energi og aggresjon. Og noen ganger koker popkjelene over – og bandet forvandles til en popvulkan som slynger lava, ild og aske ut over sal og publikum.

The Colors Turned Red bærer stadig i seg elementer av åttitallets stilsikre britiske pop i kombinasjon med sekstitallets amerikanske glade surfpopharmonier à la The Beach Boys og syttitallets noe mer dandypregede poplyd à la Roxy Music. Dette demonstrerer bandet klart på årets «Summer ep» og fremragende låter som «New California» og «Lyn».

VG skriv dette om deira siste Cd «All The Way Up» som kom ut i mars i år:

Intelligent og tidløs pop-musikk

Nitten år tok det før The Colors Turned Red fulgte opp sin debutplate – et album som fikk mange til å spå Haugesund-gruppa en lysende fremtid, bare for å bli oppløst året etter. Man kan trygt si at de har brukt disse årene godt. «All The Way Up» har blitt en flott plate med tidløs pop, der uhyre melodiske retrolinjer pakkes inn i flotte og brede arrangementer med en snev åttitall uten at det blir pålesset. Låtene tar smarte vendinger hele veien og byr både på alvorlig kontemplasjon («Solid Goal») og happy, snappy refrenger («Birthday In Bed», tittellåten). «All The Way Up» er et album det går an å høre på gang etter gang uten å gå lei!

Biografi fra deres webside
The Colors Turned Red ble dannet i 1982 i Haugesund som Im Nebel (tidl. Blister) hvor bl.a. Pål Jackman (bass) var medlem en periode. Skiftet navn til The Colors Turned Red i 1986.
TCTR bestod opprinnelig av Johnny Liadal alias Johnny Hazard (vokal, gitar), Haakon Larsen (gitar, hoved-låtskriver), Bengt Hansen (keyboards, vokal), Ove Fiskaaen (bass) og Morten Jackman (trommer), men Ketil Torgersen overtok på bass nesten fra begynnelsen – og før første konsert ble avholdt – da Fiskaaen flyttet til U.S.A. få uker etter navneskiftet sommeren 1986.

TCTR skrev kontrakt med danske Mega records i 1987. Utga først singelen The Big Balloon, deretter det kritikerroste og selvtitulerte debutalbumet våren 1988, produsert av dansken Robert Falcao.
«Skiva er stinn av juveler», skrev den senere forfatteren Torgrim Eggen i Beat.
«Det beste norske albumet på engelsk», mente Kjetil Rolness i Nye Takter.

Neste singel plukket fra LP-en – som også var tilgjengelig på CD – ble Too proud to tell, gjennom årene den mest radiospilte låten med TCTR. Så er den da også forholdsvis radiovennlig, der Hazard for anledningen fikk selskap bak mikrofonen av Ida Lind og Bitten Forsudd.

Opptredener på NRK og Kalvøya-festivalen var blant høydepunktene i TCTR`s kortlivede karrière, for allerede i desember samme år gikk bandet i oppløsning.
I 1989 var det en stund snakk om å fortsette under nytt navn og med Frank Hammersland (ex-Pogo Pops, Popium) som ny vokalist. Dette ble aldri realisert selv om en fire låters demo med Hammersland fra forsommeren 1989 faktisk eksisterer.
Nå er altså TCTR oppe og går igjen, og deres CD All the Way Up har altså fått flotte kritikker


Hard Luck Blues Band (N)
Frå omtalen av den siste CD-en til bandet:

Årets utgivelse – den tredje i rekken – blir således en jubileums-CD. Tittelen «Unfinished Business» bærer budskap om at ingenting er slutt med dette. Det mest interessante med denne nye utgivelsen er at den består utelukkende av egne komposisjoner, samt at de fleste låtene framføres uten «studiopynting» ; det er kun grunnbesetningen som spiller låtene – og det låter «live» og rått.

En annen styrke med CD`en er variasjonen i låt-materialet; alt fra gammel tradisjonell akustisk blues, via tradisjonell elektrisk Chicago-blues til mer moderne og harde rockerytmer. Dette er en CD det er vanskelig å bli lei av å høre på!

Begge de to foregående CD`ene har blitt godt mottatt av bluesinteresserte folk og godlynt presse både her hjemme og i utlandet: «To the Bone» kom ut i 1991 og har i seg mye hyllest til blueslegenden T-bone Walker. 1995 var året for CD nr. to – «World of Trouble» – der livets ulike blå tilstander males ut på tonelerretet. I disse utgivelsene brukte HLBB flere gjesteartister, samt at flere av låtene ble hentet fra den klassiske bluesboksen.

HLBB opptrer jevnt og trutt over store deler av Sør-Norge. Bandet har opparbeidet seg renommé som et spennende liveband med mye humør og heftig kontakt med publikum. Røttene ligger i tradisjonell svart blues, og i løpet av en spillekveld får publikum servert et bredt spekter av stilarter innen bluesgenren. De selvkomponerte låtene fungerer godt sammen med det mer klassiske utvalget av låter bandet har på repertoaret. Og alt framføres med stor nerve og nok trøkk.

Med «Unfinished Business» har musikerne i Hard Luck Blues Band utvilsomt styrket sin posisjon blant landets fremste bluesutøvere.

Musikerne er:
Oddvar Solheim – gitar, Svein Ole Fjelde – vokal,
Knut Helge Køningsberg – trommer, Thomas Ognedal Matre – bass;
Totto Nilsen – munnspill


Nobody’s Business Blues Band ( N )
NOBODY`S BUSINESS har i dag en solid posisjon som et av Vestlandets mest populære og erfarne bluesband. Med Bergen som base turnerer bandet andre deler av landet med stor suksess.

Med saftige trommer og brusende orgel, en spenstig bass, ektefølt bluesgitar, og en engelsk/tysk kraftvocalist, har bandet utviklet sin helt spesielle sound. En kan fornemme en linje fra John Mayall`s Bluesbreakers, via Colosseum til amerikanske navn som Stevie Ray Vaughan, Buddy Guy og Allman Brothers.

Nobody`s konserter inneholder en blanding av eget stoff og spesielt utvalgte gromlåter. Det legges vekt på at musikken skal kunne oppleves både fra konsertstolen og dansegulvet.

Bandet har opptrått på en rekke festivaler og har siden 1997 hatt et spennende samarbeid med Rita Eriksen. Dette har resultert i ”stinn brakke”, og strålende avisomtale. Nobody`s Business blues band presenterer låtene fra sitt siste album ”Blue shoe”. CD-en spenner fra nakne blueslåter til saftig bluesrock, der det meste er eget materiale.

Gjesteartister på utgivelsen er Hungry John på munnspill, og Einar Mjølsnes på hardingfele !

Tidligere utgivelse : ”Live” (1994)

Nobody`s Business er : Oliver Weers, vocal/munnspill, Harry Finseth, orgel/piano , Helge Nistad, gitar, Kjetil Huus, bass, Bjørn Moe, trommer


Paal Flaata (N) / RC Finnigan (US)
MEMPHIS REVUE – en hyllest til Memphismusikken

Paal Flaata, stemmen fra Midnight Choir, har gjennom mange år også gjort seg bemerket som en av våre fremste tolkere av musikken til Elvis Presley. Amerikaneren RC Finnigans forkjærlighet for Otis Redding og annen Stax-musikk er godt kjent for det norske publikummet. Sammen fronter disse to sangerne showet MEMPHIS REVUE, som er en hyllest til to av musikkhistorien største personligheter og sangere, Elvis Presley og Otis Redding.
8-mannsbandet gir deg høydepunkter fra karrieren til de to sangerne, samt annen Memphisrelatert musikk. Bandet består av – i tillegg til Flaata og Finnigan – Bård Melhus (sax/trompet), Gard Eriksen (sax), Ian Fredrick Johannessen (git), Gøran Grini (keyboards), Rune Endal (bs) og Tore Wildhauer (tr).


Back To Top