Skip to content

Det blei ein strålande festival. Publikum strøymde til festivalen i det flotte veret og saman med artistane lagde dei ei strålande oppleving for alle som deltok på Skånevik Bluesfestival 2008.

Artistar i 2008
– Robert Randolph & The Family Band (US)
– Delbert McClinton (US)
– Vasti Jackson (US)
– Mad & Hungry (N)
– Vetrhus Bluesband (N)
– Eirik Bergene & Olav Undeland (N)
– Rich Harper (US)
– J. T. Lauritzen (N)
– Big Jack Johnson (US)
– Terje Frigaard Blues Band (N).
– Iggy Pop & The Stooges (US)
– Bjørn Berge (US)
– Blues in a Cop (N)
– Sir John & Baron Toresen (N)
– Stavangerensemblet (N)
– Peter Nande Band (DK)
– Rita Engedalen (N)
– Papa Slide Blues Band (N)
– Glenn Huges & Come Taste The Band (UK/N)
– Hellbillies (N)
– Hereide & The Bluesgangsters (N)

Robert Randolph & The Family Band (US)
Vi har prøvd lenge å få tak i dette glimrende bandet. De er faste oppvarmere for selveste Eric Clapton og fast inventar på hans Crossroad-konserter. Robert blir regnet som en av verdens beste pedal steel-gitarister. De spiller en flott blanding av blues, soul og funk. Vi tipper du får problemer med å stå/sitte stille når denne gjengen trår til på scenen i bluesteltet lørdag kveld. Deres siste CD Colorblind har fått strålende omtale.

Dagbladet skriver om deres siste CD
Navnet minner om Sly & The Family Stone. Det er neppe tilfeldig. Bandet til den rødglødende pedal steel-gitaristen Robert Randolph er også et familieband, men har også noe av den utemmede, funky og halsbrekkende fresen som hin legendariske soulband. I motsetning til andre moderne bluesmusikere, gir Randolph fingeren til det meste. I stedet trer han fram som en av de mest selvstendige musikerne i moderne soul/gospel/blues – ikke minst i kraft av fresk bruk av pedal steel, som vi ikke har hørt maken til siden Holmes Brothers var på høyden. Eric Clapton er med på enkelte spor, men Randolph er stjerna.Klarer du å sitte stille til dette, er du enten alvorlig syk eller død. Terningkast 5.

Big Jack Johnson (US)
Big Jack Johnson blei fødd i Clarksdale i Mississippi 1940. Han blei tidleg oppmuntra av sin musikarfar og blei ein dyktig gitarist i ung alder. Han mangla ikkje noko på ekte talent og han instrumentale og vokale dugleik er av verdsklasse. Han er ein ekte bluesartist som har fått ein rekkje bluesprisar, har spelt inn plater med fleire grupper på einskilde plateselskap og han har rocka på mange festivalar og klubbar verda over. Vi ser fram til å møta han i Skånevik til sommaren.

Les om artisten på engelsk
So why the constant struggle for recognition? «Nobody seems to want to put me at the right place at the right time,» the artist told me. «They just leave me hangin’. So you know I have to try to bang around and do my own stuff and try to get out here so people can hear me, ’cause really I haven’t been where people could see what I had for them.» And so does Mr. Johnson proceed from gig-to-gig along his blues path, certain of his talents and abilities, yet humble to a fault. Through it all the artist emerges as both gentleman and musician’s musician — a deeply religious and respectful man. «Ain’t no sense in runnin’ . . . you can’t run from Him,» Jack remarks, «. . . and you can’t hide.»

Blues was not his only musical influence, however. «I listened to country and western and blues, and I like to mix it up now, cause that’s what I heard,» recalls the bluesman. I listened to the Grand Ole Opry with DeFord Bailey, Grandpa Jones, Red Foley — all those guys . . . and Hank Williams, who I heard live in Memphis when I was really young.»

«But B.B. King was my idol,» Jack says, «and Albert too.» I would see him at the Masonic Hall in Clarksdale — Robert Nighthawk, Sonny Boy Williamson — I played with all those guys. Robert with all that slide stuff and Sonny Boy would just eat that harp up, man.»

Many of Mr. Johnson’s lyrics outline contemporary situations plaguing American society. «We Got To Stop This Killin'» is a fine example: «New babies being born with a gun in their hand . . . the whole damn nation gonna be wiped plumb out,» he sings. This is tough blues for a tough generation. «Big cities, more people, more violence,» the artist observed recently. Musically, Jack’s two solos on this track demonstrate his absolute command over the blues idiom. In «Breakdown Blues,» on the other hand, Jack shows his affinity for country music. One chorus cascades after another in a unique and powerful blend of country, blues, and rock. Jack leads with his rhythmic guitar style — another salient side of his work. «Humming Blues,» a nostalgic blend of «When Things Go Wrong» and «Sitting On Top Of The World,» features Jack’s humming and «ah’hahing» — the sweet sounds of lost love. «I got the blues because of you,» Jack croons. The slide work here demonstrates the artist’s prowess in this area as well. Sometimes it’s difficult to tell whether or not he is actually using a slider as the effects he achieves with his fingers are equally impressive. Sometimes he will use a mike-stand or beer can as slider . . . or sometimes his huge naked hand. The means are secondary, however, the end is the consummate expression of his lyricism.

JT.Lauritsen (N)
Jan Tore Lauritsen har for lengst vist publikum over hele verden at han lager musikk med særpreg og som faller godt i smak hos de fleste blues elskere «around the world»! Fra sin base på Lillestrøm lager han sin blues basert musikk med særpreg og fremfører en herlig blanding av rå blues, soul, Tex Mex samt en fin porsjon Rock`n roll!

Siden debut skiva kom i 1995, har JT og bandet utviklet seg til et av de mest spennende og varierte bluesband i vårt langstrakte land. Jan Tore og bandet Buckshot Hunters fremstår i dag med utstråling, sjarm og saftig musikalsk miks som smaker av beste sort og med hittil 4 cd utgivelser som alle har høstet terning 4 og en haug 5ere fra de fleste tabloid avisene i Norge. I tillegg markerte bandet seg spesielt i 2001 med utgivelsen «Make A Better World» som ble kåret til årets Blues album av Norske Blues News lesere og det forteller litt om JT. Lauritsen og bandets kvaliteter!

2007
Første halvdel av 2007 har gått med til produksjon av nytt album og for første gang i USA. Hvor de fleste låtene er selvkomponert av JT sammen med Arnfinn Tørrisen, Og nå er album ”Squeezeboxing” som er nr 5 i rekken klart til lansering og dette innebærer at publikum vil få oppleve JT og hans musiker med nytt og spennende materiale på repertoaret høsten 2007.

Med ”Squeezeboxing” har JT. gjort en av sine beste album til dags dato og tatt sjumilssteg videre i sin musikalske utvikling. Både når det gjelder vokale prestasjoner og som komponist. Albumet er en blanding av blues, soul, Rock`n roll og Tex Mex med et herlig sound som skyldes lang fartstid og trygghet i bandet. Noe som høres godt på dette albumet som naturlig nok har noe annet lydbilde enn tidligere album, delvis pga gjestemusikere men også studioet og mulighetene som ble utnyttet i USA, kontra Norske omgivelser.

Musikere som bidrar på dette albumet er: Robb Stupka Drums, Benjie Porecki Hammond B3 & Wurlitzer, Steve Gomes Bass, Atle Rakvåg bass, Arnfinn Tørrisen guitars, Jon Grimsby drums, Stina Stenerud vocal, Iver Olav Erstad Hammond B3 & Fender Rhodes, Ole Jørn Myklebust Trumpet, Jørgen Gjerde trombone, David Finnell Trumpet.

Rich Harper Band (US)
Rich Harper er sjølvlært blusesgitarist som lærte ved å lytta til store artistar som Eric Clapton, B. B. King, Rory Gallagher, Freddy King og Duane Allman og han utvikla sin eigen slide stil. Etter å ha starta i med å opptre i småbyar i Pennsylvania flytta han til Los Angeles for å danna Rich Harper Blues Band.

Bandet har hatt stor suksess med fleira cd-ar og er blitt eit framifrå blues-/rock band som for fyrste gong dei vitjar Noreg. Dei har turnert både i Europa, Asia og Australia, der dei har delteke på dei store blues-festivalane. Bl.a. har dei vore ein av hovudattraksjonane på den største blusfestivalen i Sverige ( Åmål )dei siste par åra, med fantastiske tilbakemeldingar frå publikum. I år kjem dei til Skånevik Bluesfestival.

Frå deira webside
With the success of their debut CD, «Don’t Think Just Play», the Rich Harper Blues Band was not only selected as one of Amazon.com’s prestigious «Emerging New Blues Artists», but Taxim Records, a German label, joined the group’s growing list of blues fans by placing another cut, «She’s On Her Way Up», on their compilation album titled «More Desaster City Blues». It wasn’t long before the band’s name was popping up in blues magazines everywhere and blues societies were urging their members to check out the exciting new group who were carving out a unique niche for themselves in the blues world. By the time the band released their second CD, «Bottled Up Blues», Europe had jumped on board by making the band the #1 selling artists in Switzerland on Amazon’s charts. Radio stations worldwide welcomed the new CD with open arms and this time one of the cuts, «As She Moved In (My Guitar Moved Out)», topped Rolling Stone Magazine’s «MP3 & More Blues Chart» at #1. The international blues scene stood up, did a double take, and these talented artists haven’t stopped since.

An international promoter recalls how he came across the band in the Los Angeles area a few years ago: “While walking past a local club at 4 o’clock on a Saturday afternoon, I heard the faint sounds of a band playing, and my curiosity dragged me in. Onstage were three guys playing great music I did not recognize. I sat down, ordered a beer and wondered why there was nobody there. Half an hour later people started coming in, and by 5:30 the place was packed. The music got louder, and Rich Harper, with his tremendous musical creativity and playfulness held a tight grip on the crowd as it got wilder, and it was an amazing experience – like nothing I had ever witnessed before. It turned out to be a 3-7 pm Saturday gig, except the audience demanded an extra half set. I said to myself that music lovers around the world deserve to experience this!»

Since then, the band has toured the world, including their adoptive countries of Scandinavia, and such exotic locales as Asia and Australia. They were also humbled and extremely honored to part of a group that entertained the troops in Iraq in 2004.

They are thrilled to be back in Asia and Scandinavia in 2007, and are currently working on new material for their latest album.

Eirik Bergene & Olav Undeland (N)
Undeland/Bergene serverar lett, svingande, akustisk blues på munnspel og gitar. Dei framfører eigne låtar og hits frå -20talet saman med historiar frå bluesen sin barndom. Duoen har samarbeidd i ei årrekkje bl.a med rikskonsertturneen ”Fra delta til pop” og haustar lovord den drivande, tette deltabluesen sin. Olav Undeland, git/vok/”stomp”, debuterte i 2003 med den akustiske skiva ”So much trouble”, og har markert seg som ein av dei fremste utøvarane av ”førkrigsblues” her til lands. Eirik Bergene, munnspel/vokal er eit musikalsk supertalent som trass sin unge alder har etablert seg godt i norsk bluesmiljø, bl.a gjennom samarbeid med Vidar Busk. No er han i tilegg plateaktuell med eige band. Duoen fyrer opp på ”House of blues” på laurdag

Vetrhus Bluesband (N)
Vetrhus, Norges heftigste bluescruiseband. Bluesbandet fra Odda har gjennom to tiår ”invadert” mange Norske bluesscener. Her har de skapt herlige stemninger for sitt trofaste publikum. Noen nye fjes dukker også opp i ny og ne, men de fleste har vi sett før. Bandets publikum er gjerne på jakt etter ”the good time” og det får de til gangs sammen med Vetrhus.

Disse fem gutta fra Odda gjør seg like godt i det store formatet som på de små tette scenene, men ingen band sprudler slik over av spilleglede som Vetrhus når de mønstrer ombord på MS Midthordaland.

Mad & Hungry (N)
Denne tittelen skjuler de to eminente musikerne Mads Eriksen og Hungry John. De innledet sitt musikalske samarbeid våren 2000, og høsten 2007 kom deres første album «Travelin'» som ble kåret til Skandinavias Beste Bluesalbum av www.blueswebben.se. Albumet har fått strålende kritikker i BA, BT og Aftenposten. I tillegg skriver det siste nummeret av Bluesnews (nr 52) følgende: «Det er mange av oss som hever glasset og gjør honnør. For dette er rock som fortjener et langt liv og å fyre opp mange dedikerte blues- og rockeparties i årets kalde måneder».

BA: Vi må tilbake til glansperioden med Bergen Bluesband for å høre «Hungry’en» i så godt lune. På «Travelin'» lager han låter der riff-master Mads Eriksen får boltre seg på gitaren. I denne settingen – med gitar, bass og trommer og ikke noe tull – er han en ensemble-spiller av klasse. Det spruter og freser av gitaren.

Bassist Frank Hovland og trommis Zsolt Mezcaros holder troppene samlet. Hovland har laget fire låter der han lokker vokalist Bernes ut i mer ukjent farvann, men «Hungry’en» fikser det også. Spesielt Hovlands «A Thousand Years» med datteren Runa i spann med rasperøsten og munnspillet til Mr. Bernes er en fulltreffer.

«Who’s that man» og «Chuck did» er andre høydepunkter på denne tøffe platen.

Vasti Jackson (US)
Han var her i fjor og fikk terningkast 6 i Haugesunds Avis. Han laga eit heidundrande show og kjem tilbake i år. Dette veit vi blir stort. Vasti Jackson frå Mississippi er ein av dei mest talentfulle og kreative bluesmenn av den unge generasjon. Han er ein stor gitarist med djup kjennskap til bluesrøtene og han lagar eit flott sceneshow. Han spelar blues, han syng blues, han skriv og produserer blues, ja – han føler blues.

Ein kommentator på YouTube skriv:
– Eg opplevde han på ein scene i Belgia sist sommar. Du verda for ein artist! For eit show! Den karen «tok livet av» alle dei andre bluesfyrane som spelte på festivalen den dagen. Spesielt då han spelte ”Hey Joe”.

Les meir på engelsk
Guitarist, songwriter and producer Vasti Jackson may well be the busiest musician in Mississippi. In the last several years, the Hattiesburg resident has appeared in several feature films, a documentary and a TV show, co-produced a Grammy-nominated album, and worked as a session man and road musician for numerous artists. Jackson also performs with his own band and as a solo acoustic act, and recently stepped up front with a new CD, “No Border to the Blues,” that might be seen as a distillation of all the work he’s accomplished to date. «I love collaborating, but this CD is me putting the music out there from my own personal inspiration,» Jackson explains. «There’s music that’s more traditional blues, acoustic, electrified and more rocking, but at the core of it is a compelling Mississippi attitude.»

”Alongside straight-ahead blues workouts are “Up In Here,” a survey of Mississippi blues venues that features hip-hop beats; “Sweet Magnolia,” a ballad that pays tribute Jackson’’s home state; and several songs that have a New Orleans feel. The album also contains several Jackson compositions that first appeared in other media. Jackson wrote “Casino in the Cottonfield” for “Last of The Mississippi Jukes,” a 2003 documentary about Jackson’s Subway Lounge, and also performed the song in the film “Infidelity,” which appeared on the Lifetime network, starring Kim Delaney.

Jackson first performed his composition “Train Rolling” in the film “Warming By the Devil’s Fire,” part of Martin Scorcese’ PBS Blues series, and “America, Proud and Strong” is a patriotic anthem that Jackson wrote for the Mississippi ETV show “Mississippi: The Birthplace of America’s Music.” Guests on the CD include Bobby Rush, who plays harmonica on “The Fix-it Man,” bassist George Porter, Jr. of Meters fame. Jackson’s wife, Kathi, provides backup vocals, and his 17-year-old son Keisean, a pianist, is showcased on “Katie Webster’s Hands,” a tribute to the Louisiana pianist whose band Jackson led in the 1980s and early ‘90s. Jackson, whose grandfather and grandmother both played acoustic guitar, grew up in McComb, and played his first professional gig at 15 with local blues heavyweight Big Moody. In the late ‘70s he moved to Jackson, where he studied music at Jackson State under instructors Kermit Holly, Jr., and William W. “Prof” Davis. More informally, he credits local guitarists Jesse Robinson and Skeets McWilliams for instructing him about, respectively, blues and jazz.Once in town, Jackson began working with gospel groups including the Williams Brothers and the Jackson Southernaires, soul and blues artists Geater Davis, Tommy Tate, and Sam Myers, and his own funk and R&B group, Wisdom.a

Delbert McClinton (US)
Flere ganger vinner av Grammy-prisen og Soul/Blues legenden Delbert McClinton er klar for Bluesteltet 5 juli. Mange publikummere har etterspurt Delbert på programmet i Skånevik, og nå kommer han. Vi er derfor klar for en musikalsk festaften i Bluesteltet.

Det er ikke å ta for hardt i å si at Delbert McClinton er den mest amerikanske av alle nålevende store artister. I hans miks av sydende sørstatssoul, heftig New Orleansk rhythm’n blues, countryrock med swing og twang-gitar elementer a la Texas, og ikke minst rotekte blues med noe av det heftigste munnspillskyvet du har opplevd fra en scene er Delbert mannen for alle. Mannen som alle elsker på en eller annen måte, og som gjengjelder publikums følelser hver gang han opptrer med å åpne alle sluser inn til sitt skattkammer.

Det er ikke å ta for hardt i å si at Delbert McClinton er den mest amerikanske av alle nålevende store artister. I hans miks av sydende sørstatssoul, heftig New Orleansk rhythm’n blues, countryrock med swing og twang-gitar elementer a la Texas, og ikke minst rotekte blues med noe av det heftigste munnspillskyvet du har opplevd fra en scene er Delbert mannen for alle. Mannen som alle elsker på en eller annen måte, og som gjengjelder publikums følelser hver gang han opptrer med å åpne alle sluser inn til sitt skattkammer.

Fra Texas og en av sørstatenes største nålevende legender. Først og fremst en bluesartist, men han identifiserer seg sterkt med roots-countryrocken også på en måte som aldri har gått feil i Norge, og i de senere årene har Delbert utviklet en soulforståelse som går dypt inn i røttene der blant annet Solomon Burke og Mighty Sam McClain kommer fra.

At Delbert en gang samarbeidet på flere album med den kanskje største stemmen i amerikansk rootsmusikk noensinne, Gene Clark, er bare en dokumentasjon på hans størrelse når vi snakker om amerikanske vokalister. At han også valgte å bidra til søsken-bandet Eriksens debut i norsk musikk for en del år tilbake vitner om at han heller ikke er høy på pæra for å si det folkelig. Hele hans vesen både personlig og musikalsk utstråler den folkeligheten og den ektheten man ser etter men så sjelden finner.

Med bakgrunn i de svært sterke albumene Delbert McClinton har levert de senere årene, og opplevelsene med hans konserter i Norge bør du virkelig se fram til hans opptreden i Skånevik den 5. juli. Det kommer til å bli litt av et show!

Frigaard (N)
Terje frigaard er en entertainer, vokalist, låtskriver, munnspiller & bandleder som har høstet god omtale, etter live show på diverse klubb- & festivalscener, som bl.a. Skånevik blues festival.

Materialet frigaard presenterer live er en blanding av låter frigaard selv har signert & hans versjoner av låter fra hoved inspirasjonskilder som:

The fabulous thunderbirds, zz top, the georgia satellites & whitesnake.

Frigaard er et fyrverkeri av en live entertainer som leverer et tøft, stilfullt & gnistrende rock & blues show med et strålende band i ryggen.

Iggy Pop & The Stooges (US)
Fredag 4. juli dukker den amerikanske rockeren, legenden og gudfaren opp i teltet i Skånevik. Iggy har med seg bandet sitt – The Stooges. Iggy Pop og hans menn kommer fra USA til Helganes for å gjøre eksklusiv konsert i Skånevik.

Iggy Pop er rockens villmann. Sammen med The Stooges ga han i 1970 ut klassikeren «Fun House» – ofte på topp 5 over tidenes album – før superfan David Bowie produserte nok en klassiker i «Raw Power» utgitt 1973.

Iggy Pop flyttet senere på 70-tallet til Berlin sammen med kompis David Bowie. Her produserte, spilte og sang duoen inn Pops soloalbum «The Idiot» og «Lust For Life», samt Bowies «Low», «»Heroes»» og «Lodger». Fem plater på tre år. Innimellom studioarbeidet besøkte Pop/Bowie det som var av Berlins kunstgallerier, og forsøkte å kvitte seg med hvert sitt individuelle narkotikaproblem. Iggy Pop var i mange år hard heroinist.

Iggy Pop har levert plater jevnt og trutt, og alltid vært en sikker konsertattraksjon. Iggy & The Stooges sin siste studioplate kom ut i fjor – «The Weirdness» – med Nirvana-produsent Steve Albini bak miksepulten.
– Iggy er alltid en begivenhet. Publikum kan forvente en høyenergisk konsert med en 60-åring som oppfører seg som om han er tjue. Iggy Pop har vært, og er fortsatt, enormt betydningsfull, sier journalist Morten Ståle Nilsen i VG. Landets første Idol-dommer mener Iggy Pop på mange er misforstått. – Han blir ofte kalt punkens gudfar og blir tatt til inntekt for den rå og aggressive rocken. Men Iggy har også en intellektuell side, noe hans beste skiver beviser. «Fun House» er en blanding av John Coltrane, Sun Ra og punkrock, mens samarbeidsplatene med David Bowie snakker for seg selv. I dag lever han opp til sitt rykte om å være en friskus, sier Morten Ståle Nilsen.

Blues in a Cop (N)
Blues in a Cop er et blues-rockband der musikerne er tilknyttet Oslo politidistrikt. Bandet har eksistert siden 1995, og har spilt live på en rekke klubber, puber og festivaler, der Notodden Bluesfestival og Smuget i Oslo er blant de mest kjente. I 1990 var det noen tjenestemenn ved Sentrum politistasjon i Oslo som begynte å leke med tanken om å starte et politiband. I forbindelse med kampanjen «Fra bagatell til helvete», så politibandet «U-05» dagens lys. Bandet ble brukt i forbindelse med denne holdningskampanjen rundt om på skoler og i ungdomsmiljøer. Da kampanjen ble avsluttet, besluttet bandmedlemmene at de ville fortsette med å spille musikk. Låtmaterialet var stort sett coverlåter fra kjente band og artister som Creedence, Elvis o.l.

Overgang til blues
I 1994 ble det bestemt at bandet skulle dreie stilen inn mot blues. Grunnen til dette var at nye medlemmer kom inn i bandet med en betydelig bluesballast i ryggsekken. Gitarist Tor Arne Gjelsnes hadde spilt i flere bluesband før han valgte å bli med i «U-05». Ny bassist ble med i 1995 og siden den gang har besetningen vært stabil. Navnet ble byttet til et mere sivilt navn. Etter mange navneforslag ble «BLUES in a COP» valgt. Navnet gjenspeiler bluesen i enhver politimann. Enhver kan jo bli ganske «blå» på slutten av et nattsett?

Mange oppdrag.
Med en stabil stamme i bandet begynte det å bli kontinuitet i øvingene og spilleoppdragene økte på. Bandet kom inn i varmen på livested nr. 1 i Oslo, SMUGET, og i de tre siste årene har det blitt ca. 15 spillejobber ved dette stedet, og en rekke andre jobber rundt om i Østlandsområdet, hvor også en del av bluesklubbene er representert blant spillestedene. Ikke minst har bandet opptrådt på Notodden Blues Festival i 1997 og 1998. Sommeren 1999 spilte bandet på Sandnes Sykkelbluesfestival og World Police & Fire Games i Stockholm.

Bjørn Berge (N)
Rolling Gambler, Stringmachine, Illustrated Man, St.Slide, Helvetet fra Haugesund, Bluesbøffelen, King of delta funk.

Kjært barn har mange navn. Denne gangen legges det ikke mye mellom heller, i og med at barnets nyeste lansering heter ”I`m the antipop”. Det er akkurat det han er; anti pop. Bjørn Berges nyeste album er egne versjoner av noen av hans rockefavoritter, som for eksempel Antipop av Primus, Testify av Rage Against The Machine, Heartbreaker fra Led Zeppelin osv.

Som vanlig fremført med akkurat så mye patos og ekvilibristiske krumspring som det er langt mellom, uansett verdensdel. Ironisk nok har det siden Bjørn Berges gjennombruddsalbum på Blue Mood/Warner-Rolling Gambler blitt så allment akseptert at Berge er et fyrverkeri av et enmannsband og et mirakel av en gitarist, at man har en tendens til å ta litt lett på hans bravader. Bjørns to Spellemanns-priser har nok litt av skylda for det, samtidig som 100 spillejobber i året i 10 år nok har døyvet det verste sjokket for oss her hjemme, selv om vi vet det godt alle sammen, at Bjørn Berge er en artist i verdensklasse.

Endelig ser det ut til at verden også er i ferd med å oppfatte det samme, og det hersker tilstander rundt om i Europa, som er minst like ville som da Bjørn veltet over Norge i -98-99-00-01 osv. Status pr i dag er at Bjørn har store festivaljobber i Frankrike, Italia, Tyskland, Danmark osv, med Roskilde og Arezzo Wave Love Festival i Italia foran 25 000 tilskuere som noen av høydepunktene. Et uttall tv og radiojobber, helsides oppslag i riksdekkende aviser rundt i Europa, fanklubber og omreisende gitarfriker er en del av hverdagen for Bjørn på hans Europa-tokt, som i fjor var 90+ spillejobber på Europas viktigste rockeklubber og festivaler.

Her til lands har vi en såpass optimistisk og støttende innstilling til nordmenn som bor i bandbuss langs reperbahn og spiller for pils på slitne rockeklubber at vi sender NRK og riksaviser med på lasset for å følge med. Det er snart på tide at noen heiser blikket litt, og får med seg at Bjørn Berge faktisk aldri har trengt det.

Eric Malling – Blue Mood Records
Bjørns nye album slippes i 10 europeiske land samtidig i januar, og følges opp av omfattende turnering fremover.

Peter Nande (DK)
Munnspilleren, sangeren og komponisten Peter Nande er tildelt Copenhagen Blues Festivals ærespris og er kåret til Årets danske bluesnavn 2007. Han kommer til Skånevik Bluesfestival i sommer. Prisen ble overrakt under åpningskonserten på festivalen i København onsdag den 26. september i Amager Bio. Prisen, som er sponset av Copenhagen Blues Festival og Amager Bio, består i tillegg til utmerkelsen av en pengesum på 8.000 kroner.
Priskomitéen ga denne begrunnelsen for årets kåring:
– Prisen gis for Peter Nandes initiativrike og entusiastiske innsats for genren. Priskomitéen har spesielt lagt vekt på hans musikalske utvikling som sanger, munnspiller og komponist, og på den vidvinkel han har på sin musikk, bl.a. i turné- og CD-samarbeid med internasjonale kunstnere.

Peter Nande, født 1968, startet for alvor sin musikalske karriere i 1998 med bandet Nande & The Big Difference, som i 2002 ga ut debut-CD’en med samme navn. Bandet turnerte flittig i Europa, bl.a. som backingband for amerikanske solister som James Harman, Lazy Lester, R.J. Mischo, og ikke minst den nylig avdøde munnspillstjernen Gary Primich.
Men spesielt samarbeidet og vennskapet med James Harman har spilt en stor musikalsk rolle i Peters liv. De har utviklet et både faglig og vennskaplig forhold som mentor og elev i aller beste bluestradisjon.

I 2005 valgte Peter Nande, bl.a. inspirert av Harman, å forfølge sin drøm om å spille inn et album med noen av de amerikanske bluesmusikerne som han har turnert med i Europa. I 2006 dro Peter Nande og hans gitarist, Ronni Busack-Boysen, til et studio i California. Her stod den erfarne produsenten James Harman klar sammen et utvalgt team av Californias beste studiomusikere, bl.a. Harmans faste gitarist Nathan James. Innspillingene endte opp med å bli den første CD’en i en triologi med fellestittel «California Sessions».
Utgivelsen med den fulle tittel ’Big Boy Boogie / California Sessions Vol.1’, fikk god mottakelse. Den ble også nominert til Danish Musik Award 2007 i kategorien Årets Danske Blues Udgivelse. Neste utgivelse i serien er allerede under planlegging.

Nylig har Peter Nande sammen med slidegitarist og sanger Tim Lothar tatt opp duoformatet. De har turnert flittig i 2007.

Stavangerensemblet ( N )
«Kan’kje finna fingen», «Ta ein kjangs», «Ska det ver, så ska det ver», «På bommen».
Stavangerfolk kan songane til Stavangerensemblet, og bandet er ein del av byen si kulturhistorie og identitet. Etter 16 års pause vakna rockarane igjen i 2001, og spelar i dag med ein energi som kan ta pusten frå nokon og einkvar. Alt er som det var, med andre ord.

For tre år sidan gjesta dei Skånevik Bluesfestival med stor suksess. Dei laga eit «heidundrande» show ved House Of Blues og har lova å følgja opp dette med lika stor intensitet i år.

Frå ein konsertomtale i Stavanger Aftenblad:
– Hun er tydeligvis ikke alene om å ha store forventninger når byens første store rockeband skal spille så juleflesket fordamper. Stemningen var høy da gjengen entret scenen akkompagnert av Stavanger Energis trivelige julemusikk. Det var tydelig at de fire erfarne rockerne koste seg godt. Froddien skuffet ikke, men ga alt fra første stund. Det gikk på engelsk og norsk, og første sang var originalt nok «Blue Christmas» framført i kongelig stil. Med glitrende lys rundt mikrofonstativet og glinsende svetteperler på brystet vrikket Rønli seg rundt på scenen i kjent stil og serverte den ene klassikeren etter den andre. Han ropte på Åse, lette etter fingen, og prøvde å få folk til å forstå at det som er smått kan være ligaså godt, hele tiden med en god porsjon sjarm og humor. Stavangerensemblet hadde på forhånd lovet å servere mange godbiter, og det løftet holdt de og vel så det. –

Sir Jon & Baron Toresen (N)
Fra Blues News: Sir John og Baron Toresen, alias Jon Ørnes og Reinart Toresen, kommer visst nok fra Vindafjord, et sted på vestlandet.
Sir John synger og trakterer strengene mens Baron Toresen synger og spiller munnspill. Jeg syntes de to har fått til en fantastisk fin og egenartet sound på debut-skiva si. Det svinger til tusen hele veien igjennom – ”Green Mean Machine” er simpelthen en plate til å bli i godt humør av. Gutta (for det meste Jon) har skrevet godt og vel halvparten av låtene sjøl, resten er coverlåter som passer elegant i settingen deres. Og det sier vel ikke så rent lite når de suverent klarer å inkorporere låter av såpass forskjellige artister som Little Walter, Elmore James, The Blues Band og ZZ Top! Dette gleder jeg meg helt enkelt til fortsettelsen av; jeg tror disse to herrer har noe riktig fruktbart på gang. Gratulerer, gutter!

Fra Stavanger Aftenblad:
«Green mean machine» – Jeg har aldri forstått hvorfor ni av ti bluesband insisterer på å ha med en gammel låt fra Elmore James eller Robert Johnson på platene de gir ut, men det vel noe å gjøre med å demonstrere sin autentisitet.
Duoen Sir John & Baron Toresen velger ikke «Sweet home Chicago» eller «Dust my broom», men faller ned på James’ «Shake my money maker». Sir John er John Ørnes, duoens låtskriver, gitarist og vokalist, mens Baron Toresen heter egentlig Reinart til fornavn og tar seg av munnspill og hjelper til på vokalen. Musikken har de spilt inn hjemme i Vikedal og dratt til Etne for å mikse, der drevne Kjetil Ulland fra Matpackers holder hus.
De låner fra ZZ Top, Little Walter og The Blues band, men snaut halvparten er heldigvis egne låter – for Ørnes er nemlig ingen dårlig låtskriver. Lydbildet er enkelt og jordnært, men gjennomtenkt – som på duoens egen «03.00», der vi aldri er i tvil om at det er tog det dreier seg om. Et tog som passerer forbi, mens vi sitter fast her. En av de bedre blueslåtene jeg har hørt på lenge, og duoen har mer på lager.

Glenn Hughes & Come Taste the Band (UK/N)
Glenn Hughes er ikke bare en av rockens aller største vokalister, han har også frontet to av de viktigste og største bandene i rockehistorien. Som frontmann både i Deep Purple og Black Sabbath har Glenn Hughes for lengst oppnådd legendestatus! Det var i bandet Trapeze at han først slo gjennom, men det store gjennombruddet kom med Deep Purple og millionselgeren Burn i 1974. Albumet står igjen som en bauta i rockehistorien og ble som oppfølgeren Stormbringer en stor kommersiell suksess.

I 1986 startet han det meget vellykkede samarbeidet med Tony Iommi, den gang i Black Sabbath. De ga ut skiva Seventh Star og siden har Hughes og Iommi gjort flere plateprosjekter sammen, sist på kritikerroste Fused fra 2005.

De siste årene har Glenn Hughes flyttet til Los Angeles og fokusert på sin solokarriere. Han har bl.a. gitt ut skivene Songs in the key of Rock( 2003), Soul Mover( 2005) og Music For the Divine (2006) og har blitt en kritikerfavoritt. Hans status blir stadig bekreftet, bl.a. på siste studioskive der Dave Navarro – gitar og Chad Smith – trommer fra Red Hot Chili Peppers er med.

Nå er Glenn Hughes og Come Taste the Band klar for en eksklusiv turnè der de skal fokusere på låter fra Glenn`s tid i Deep Purple. Gjør klar for et sjeldent og magisk gjenhør med låter som Burn, Mistreated, Stormbringer, You Keep On Moving og mange flere.

Papa Slide Blues Band ( N )
Papa Slide Blues Band spiller god og variert rytmeblues. I tillegg til coverlåter har bandet en rekke egenprodusert på reportoaret. Stor variasjon gjør at Papa Slide Blues Band passer godt inn på klubbnivå. Dei var her i 2004 og gjorde stor suksess.

Medlemmer i bandet:
Geir Rognø: Bass, – tidligere spilt med:
Kim Faichild, Egil Eldøen, Hot Cargo, Little Big Band,
Rune Hauge og Kjersti Misje Band pluss en rekke store utenlanske artister.

Arild Seim: Gitar, – tidligere spilt med:
Hungry John & The Blue Shadows, Rune Hauge og Kjersti Misje Band m.m

Valentin «Pappi» Donev: Trommer, – tidligere spilt med:
Groovy Company
Rune Nordvik: Slide
Inspirert av Johnny Winter og ekstra inspirert etter musikalsk utveksling med Roy Rogers

I tillegg har samtlige deltatt i en rekke norske og internasjonale CD-innspillinger.

Det er trøkk i Papa Slide Blues Band når de drar frem låter som:
«Don`t walk» – «You Tonight»,
«Play My Blue Song» (A. Collins),
«Serious as a heartattack» (J.Winter)

Rita Engedalen & Backbone (N)
Rita Engedalen var Spellemannpris-vinner i klassen for blues i 2006. Hun fikk den velfortjente prisen for hennes råsterke plate ”Heaven Ain’t Ready For Me Yet”. Rita Engedalen er et naturtalent, har en av norsk musikks kraftigste stemmer og er en av svært få norske bluesdamer.

Rita Engedalen – vokal, gitar, Morten Omlid – gitar,
Jens Haugen – bass, Eskil Aasland – trommer

Rita Engedalen er ekte tvers igjennom, og hun lager og fremfører sin egen musikk. En musikk som har blitt markant og særegen for henne, men som samtidig appellerer til de store massene på bluesklubber og festivaler som hun besøker jevnt og trutt år ut og år inn. Hennes publikum blir større og større for hvert år. Det er en selvsagt ting at hun skulle få plass på Notodden Blues Festival 2007.
Rita Engedalens reportoir inneholder en solid miks av amerikansk blues og rootsmusikk fra områder i USA som ikke er altfor kjent for det store publikum. Rita tar oss med på en musikalsk rundreise i de amerikanske sørstatene som går utenfor de travle motorveiene. Hun drar oss med på støvete landeveier i områder som Appalachene og Mississippi Delta, med det spennende Hill Country-området i Mississippi som det naturlige musikalske hjemstedet. Med Ritas sterke og følsomme stemme og Backbone sin stødige backing blir Rita Engedalens konserter opplevelser av de helt sjeldne her hjemme i Norge.

Hereide & The Bluesgangsters (N)
Bandet har siden 2005 imponert publikum med sine utadvendte og energiske framføringer. De møttes på musikklinja på Stord VGS, og ha siden spilt sammen på mange ulike arrangement. Gangstergutta kan fronte med storslagne meritter. Talentprisvinnere under Skånevik Bluesfestival 2006, bandet har oppvarmet for artister som blant anna: Paul Rodgers, Pretty Things, Hungry John og Tommy Kristiansen. I 2006 deltok Bluesgangsters på Notodden Bluesfestival. I 2007 havna HBG i studio for første gang, og etter en kort og hektisk helg blei resultatet plata ”No Sugar”.

Etter en periode der medlemmene i HGB hadde andre prosjekter, kom de i august 2009 sammen igjen for å starte opp som ein energisk og sprudlende trio. Det nye og spektakulære showet har inspirasjon fra bluesstorheter som: Eric Clapton, Peter Greens Fleetwood Mac, Buddy Guy, Stevie Ray Vaughan, Freddie King, Robben Ford og John Mayer. Bandet speler en miks mellom den gamle og ”ekte” storbybluesen, og den moderne funky powerbluesen i arven etter SRV.

Glem gangstarap. Gangsterblues er den nye vinen!

Besetningen:
Bård Henrik Hereide – Vokal/Slagverk (Skånevik)
Simon Sandvik – Bass (Bømlo)
Stig Are Sund – Gitar (Os)

”Responsen under konserter har hvert fantastisk, på konsertene gir de alltid full gass og har fått mange til å lukke opp øyene. Alle i bandet har etter kvart opparbeidet seg mye konserterfaring og er omtalte som et «showband».

Hellbillies (N)
Hellbilliges er Norges desidert mest populære Countryrockband og ble kåra til Årets Spelemenn 2007. Med sin siste CD Spissrotgang har de toppet VG-listen og de rotekte låtene treffer både bygdefolk og byrockere rett i hjertet. For denne platen fikk de Spelemannsprisen for beste Countryplate i 2007. Bandet er fra Ål i Hallingdal, ble dannet i 1990 da Lars Håvard Haugen (gitar, vokal) ble medlem av Kådnbandet, som ellers besto av hans bror Aslag Haugen (vokal, gitar), Bjørn Gunnar Sando (trommer) og de to erfarne musikerne Arne Moslåtten (trekkspill, fløyte, gitar) og Arne Henry Sandum (bass). Hellbillies har klart å overføre den amerikanske countryrocken til norske forhold, takket være bevisst bruk av tekster fremført på dialekt. Hellbillies viderefører arven fra amerikansk countryrock og cowboykultur, og forener denne med sine egne røtter i norsk folklore og hverdagsliv. Gjennom sine plater har gruppen klart å skape et motstykke til den amerikanske grasrotkulturen. Musikken og stilen er i all hovedsak amerikansk, men tekstene gjenspeiler norsk bygdekultur og tradisjoner. Det meste av materialet lages av Aslag Haugen (melodi) og Arne Moslåtten (tekst), og arrangeres av Lars Håvard Haugen.

Innspillingen av gruppens første CD ble foretatt i studioet til NRK Buskerud med støtte fra flere av kommunene i Hallingdal. I utgangspunktet var opptakene myntet på markedet i nærmiljøet, men så fikk Øystein Sunde høre dem. Han likte så godt det han hørte at han ga kvintetten kontrakt med sitt plateselskap Spinner. Sylvspente boots ble utgitt høsten 1992. Den solgte mer enn 50 000 enheter, og sanger som «Birgjit Lien» og «Rakafisk» ble favoritter på radio. Suksessen fortsatte med Pela stein (1993), hvor gruppens kanskje mest kjente sang ble inkludert: «Ei krasafaren steinbu». Nå var det meste av materialet egenkomponert. Lasse Hafreager ble hentet inn som assosiert medlem på keyboards, en rolle han hadde frem til høsten 2000. Salgstallet til Pela stein passerte 62 000, og Hellbillies fikk Spellemannprisen.

Back To Top